Himmelen over Bulgaria

Tatul og Beglik Tash: klippehelligdommer og himmel

Tatul i Øst-Rodopene og Beglik Tash nær Primorsko er klippehelligdommer som arkeologer har studert de siste tiårene. At de var rituelle steder, er godt belagt. Påstander om presise astronomiske observasjoner er derimot hypoteser, og i kildene jeg hadde tilgang til, fant jeg ingen publiserte målinger som er kontrollert av uavhengige forskere.

To klippehelligdommer, to ulike spørsmål

Bulgaria har klippesteder som lenge har fascinert både forskere og reisende. To av dem er Tatul i Øst-Rodopene, nær Momtsjilgrad, og Beglik Tash (tyrkisk for «beyens stein») i Strandzja, nær Primorsko. De omtales ofte som «eldgamle observatorier». Her skiller vi mellom tre ting: det som er etablert, det som er tolkning, og det som er hypotese.

Beglik Tash: hva vi vet

Stedet er en naturlig klippeformasjon med en interessant steinkompleks-morfologi som kan ha blitt kunstig forsterket og brukt til ritualer (etter Kjurkchieva m.fl., 2017). Ifølge bulgarsk Wikipedia er blokkene av syenitt og er dannet på stedet gjennom sfæroidal forvitring av bergartene i Rosen-plutonet. Samme tekst regner det blant de største forhistoriske megalittiske helligdommene i Bulgaria og angir en periode fra slutten av bronsealderen til 300-tallet e.Kr. Arkeologiske undersøkelser begynte tidlig på 2000-tallet. Ifølge Wikipedia kom teamet fra Regionalt historisk museum i Burgas og ble ledet av Tsonya Drazjeva og Dimitar Nedev. Det nevnes også at kulturlagene er sterkt blandet av ras og erosjon, noe som gjør datering og tolkning vanskeligere.

Turistbeskrivelser nevner en «ekteseng» av stein, offersteiner med uthuggede bassenger og kanaler, og en dolmen kalt «den hellige grotten». Ideen om et rituelt ekteskap mellom solguden og modergudinnen videreformidles som arkeologenes syn. I kildene jeg hadde tilgang til, er den ikke knyttet til en bestemt publikasjon. Derfor behandler vi den som en tolkning, ikke et etablert faktum.

Beglik Tash og himmelen: hypoteser

Historisk museum i Primorsko presenterer stedet som et astronomisk observatorium. Det antydes at de viktigste steinenhetene er rettet mot Sirius' oppgang og Solens årstidsbevegelse. Sirius nevnes imidlertid ikke i publiserte målinger; forskerne åpner bare for at de naturlige retningene til enkelte steiner kan ha tjent til tids- eller kalenderformål (Kjurkchieva m.fl., 2017). Andre populære kilder snakker om en «astronomisk klokke» av 16 flate, runde steiner, men turistfortellingene om 16 heller er ikke underbygd (Kjurkchieva m.fl., 2017). Dette er hypoteser. I kildene jeg gikk gjennom, fant jeg ingen publiserte asimutmålinger (kompassretning langs horisonten, i grader) med feilestimat. Jeg fant heller ingen uavhengig kontroll av påstandene. Det eneste orienteringstallet jeg fant, er en asimut på 162° for én dolmen, oppgitt i en katalog over megalitter på Balkan. Det beskriver dolmenens egen retning og beviser ikke et astronomisk formål.

Tatul: hva vi vet

Tatul er et klippemassiv med en topp formet som en avkortet pyramide. Ifølge Wikipedia omfatter komplekset en sarkofaglignende gravkammer hugget i fjell, en firkantet alterseng og en brønn. Ifølge Wikipedia og medierapporter ble utgravingene i 2004–2009 ledet av Nikolaj Ovtsjarov. Ut fra keramikkbruddstykker daterer de samme kildene den tidligste bruken av stedet til slutten av 5. og begynnelsen av 4. årtusen f.Kr. Vi fant ingen vitenskapelig publikasjon om dette. Det ble også funnet kultgjenstander, som leireidoler og et bilde av solguden.

Stedets mest kjente navn, «Orfevs helligdom», er en hypotese. Wikipedia påpeker at Ivan Venedikov på 1980-tallet foreslo en forbindelse mellom åsen og Orfevs. Nikolaj Ovtsjarov utviklet den senere og hevdet at dette er et tempel for Orfevs. Turistkilder kaller ideen svært omstridt, og Wikipedia nevner faglig kritikk av påstanden om «det eneste lokaliserte Orfevs-tempelet». Derfor bør «Orfevs helligdom» og «Orfevs grav» leses som folkelige navn, ikke som beviste fakta.

Noen turistbeskrivelser sier at gravkammeret i fjellet er orientert mot øst. Jeg fant ingen vitenskapelig publikasjon som måler denne orienteringen eller viser en kobling til Solen. Dette er fortsatt en observasjon som venter på kontroll.

Hvorfor orienteringer krever forsiktighet

Soloppgangen på dagene for solverv og jevndøgn kan beregnes nøyaktig. Den avhenger likevel av breddegrad og av horisontens form. Med Sirius er det liknende: hvor den står opp, forskyves over årtusener på grunn av presesjon (jordaksens langsomme slingring). Arkeoastronomer ber derfor om to typer belegg. Det ene er måling på stedet. Det andre er pålitelig datering av strukturene som måles. Det er vanskelig når et sted ble brukt fra bronsealderen til senantikken og lagene er blandet. En klippe kan peke mot en soloppgang ved en tilfeldighet, og den som leter etter sammenfall, vil alltid finne noen.

Det som er sikkert og vakkert

Det er ingen tvil om at mennesker i antikken valgte høye, markante klipper til ritualer. Det er ganske sannsynlig at Solen hadde en viktig plass i deres verden. Konkrete «kalendere» og «observatorier» bør likevel kalles hypoteser til de er målt og publisert. Hvis du besøker et av stedene, kan du følge soloppgang eller solnedgang selv og notere hva du ser. Tips for å se på himmelen kan hjelpe. For forbindelsen mellom folkekultur og Solen, se også Perperikon og Solen og Solen i bulgarske skikker.

Om kildene

Jeg brukte Wikipedia, nettstedet til Historisk museum i Primorsko og turistbeskrivelser og populære fremstillinger. Dette er supplerende kilder, ikke vitenskapelige publikasjoner. Derfor hevder vi her ikke noe sterkere enn de gjør.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk