Himmelen – astronomi

Sirius: den klareste stjernen på nattehimmelen

Sirius (Alfa Store Hund) er den klareste stjernen på nattehimmelen fordi den både er mye mer lyssterk enn Solen og svært nær, omtrent 8,6 lysår unna. Den ser ut til å glimte rødt, blått og grønt når den står lavt over horisonten, fordi lyset passerer gjennom et tykt, urolig luftlag som bøyer fargene litt ulikt.

Hvorfor Sirius lyser så sterkt

Gå ut en vinterkveld på den nordlige halvkule og se mot sør: én stjerne overstråler alle de andre. Det er Sirius, formelt kalt Alfa Canis Majoris fordi den er den klareste stjernen i stjernebildet Store Hund (Canis Major). Den tilsynelatende størrelsesklassen, skalaen astronomer bruker for lysstyrke, der lavere tall betyr klarere objekter, er omtrent −1,46. De fleste stjernene du kan se med det blotte øye, har positive verdier.

To ting forklarer denne glansen. For det første er Sirius virkelig kraftfull. Den er en hvit hovedseriestjerne med omtrent dobbelt så stor masse som Solen og omtrent 25 ganger så stor lysstyrke. Overflatetemperaturen er nær 9 900 K, langt varmere enn Solen.

For det andre er den nær. Sirius ligger bare omtrent 8,6 lysår unna, og er et av de nærmeste stjernesystemene til vårt eget. Et lysår er avstanden lyset tilbakelegger på ett år. Kombinasjonen «sterk og nær» gjør den til lederen av nattehimmelen. Stjerner som Rigel eller Betelgeuse er langt mer lyssterke, men de er hundrevis av lysår unna. Du kan lese om en av disse kjempene i artikkelen om Betelgeuse.

Sirius er lett å finne: følg linjen gjennom de tre beltestjernene i Orion nedover og mot venstre. Store Hund er ett av de 88 stjernebildene som er anerkjent av Den internasjonale astronomiske union (IAU). Fordi Sirius er den klareste stjernen i Store Hund, kalles den også Hundestjernen.

Avstander til nære stjerner måles med parallakse, den lille tilsynelatende forskyvningen av en stjerne mot fjerne bakgrunnsobjekter når Jorden går i bane rundt Solen. Slike målinger ligger til grunn for moderne stjernekataloger, som er beskrevet i artikkelen om stjernekatalogene Gaia og Hipparcos.

En dobbeltstjerne: den hvite dvergen Sirius B

Sirius er ikke alene. Den strålende stjernen vi ser, Sirius A, har en følgesvenn som heter Sirius B. Det er en hvit dverg, den tette restkjernen av en stjerne som har brukt opp kjernebrenselet og kastet av seg de ytre lagene. Sirius B har omtrent samme masse som Solen, pakket inn i et legeme på størrelse med Jorden, så materien er ekstremt tett.

Oppdagelsen er et fint eksempel på vitenskapelig resonnering. I 1844 la den tyske astronomen Friedrich Bessel merke til at Sirius ikke beveget seg i en rett linje, men vaklet litt, og han konkluderte med at en usynlig følgesvenn måtte gå i bane rundt den. I 1862 så Alvan Graham Clark, mens han testet et nytt teleskop, selve følgesvennen: et svakt punkt ved siden av den blendende hovedstjernen.

De to stjernene går i bane rundt et felles massesentrum omtrent hvert 50. år. Avstanden mellom dem varierer fra omtrent 8 til omtrent 31 astronomiske enheter (en astronomisk enhet er den gjennomsnittlige avstanden mellom Jorden og Solen). I synlig lys er Sirius B tusenvis av ganger svakere enn Sirius A, så gjenskinnet fra hovedstjernen gjør den vanskelig å se i et lite teleskop. Både Hubble-romteleskopet og NASAs røntgenobservatorium Chandra har tatt bilder av systemet.

For astronomer er Sirius B et verdifullt naturlig laboratorium for fysikken til tett materie og for den endelige skjebnen til stjerner som Solen vår.

Stjernefunkling og atmosfæren

Mange legger merke til at Sirius noen ganger glimter rødt, blått og grønt, særlig nær horisonten. Stjernen skifter ikke farge av seg selv. Årsaken er jordas atmosfære.

Stjernelyset passerer gjennom luftlag med ulik temperatur og tetthet som hele tiden er i bevegelse. De bøyer lysstrålen hit og dit, en effekt som kalles scintillasjon, eller stjernefunkling. I tillegg bryter luften ulike farger litt forskjellig, så atmosfæren fungerer som et svakt prisme. Når Sirius står lavt, går lyset gjennom et mye tykkere luftlag, effekten blir sterkere, og deler av spekteret dukker kort opp hver for seg som fargede glimt.

Sirius er så klar at øyet lett oppfatter disse fargene. Svakere stjerner funkler også, men fargeendringene deres er vanskelige å legge merke til. Planeter funkler vanligvis mindre fordi de ser ut som små skiver og ikke punkter, slik at forstyrrelsene jevnes ut.

Et praktisk tips: for å nyte det fargerike skuespillet bør du se på Sirius når den står lavt på himmelen en klar, kald kveld. Når den stiger høyere, blir lyset roligere og hvitere. For flere råd om valg av sted og tidspunkt, se hvordan du observerer himmelen.

Sirius i det gamle Egypt

For de gamle egypterne var Sirius Sopdet, som grekerne kalte Sothis. Det som betydde noe, var den heliakiske oppgangen: årets første morgen da stjernen kort dukker opp i øst før daggry, etter en periode da den har vært borte i Solens gjenskinn. I det gamle Egypt falt denne hendelsen omtrent sammen med starten på den årlige Nilflommen, så stjernen ble knyttet til fornyelse og til gudinnen Isis.

Observasjonene av Sopdet ga også opphav til den såkalte sothiske syklusen, perioden det tar før den sivile kalenderen på 365 dager, som sakte driver i forhold til det litt lengre egentlige året, igjen faller sammen med stjernens heliakiske oppgang. Historikere bruker den som et hjelpemiddel ved datering.

Romerne knyttet årets varmeste periode, «hundedagene», til Sirius' heliakiske oppgang, selv om stjernen ikke forårsaker varmen; årstidene kommer av helningen på jordaksen. På denne måten satte Sirius spor i språk, kalendere og kulturer hos mange folk, og i dag er den fortsatt et perfekt utgangspunkt for alle som vil lære å lese nattehimmelen.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk