Himmelen – astronomi

Orion: Jegeren på vinterhimmelen

Orion er lett å kjenne igjen på tre lyse stjerner på en kort, rett rekke: beltet. Rundt det finner du rødlige Betelgeuse, blåhvite Rigel og Oriontåken (M42), en sky der nye stjerner dannes. Den kan sees med det blotte øye som en svak, uskarp flekk i jegerens sverd.

Orion er en av de mest gjenkjennelige stjernebildene, og ofte det første man lærer seg å finne. Det er ett av de 88 stjernebildene som er offisielt anerkjent av Den internasjonale astronomiske union (IAU), og det rommer flere av de mest givende severdighetene du kan se med det blotte øye eller med en liten kikkert.

Slik kjenner du igjen Orion

Det beste utgangspunktet er beltet: tre stjerner på en rett linje, nesten jevnt fordelt og med omtrent samme lysstyrke. Rundt dem kan du tegne en form som et timeglass eller et stort, litt uregelmessig rektangel.

På den nordlige halvkule er Orion mest fremtredende på vinterkvelder. Det står opp i øst, stiger mot sør og går ned i vest. Stjernebildet ligger nær himmelekvator, så det kan sees fra begge halvkuler. Forskjellen er orienteringen: fra sør ser figuren ut til å stå på hodet sammenlignet med det observatører i nord er vant til.

Beltet fungerer også som en pekepinn. Forlenger du linjen nedover og mot venstre (mot sørøst på nordlige vinterkvelder), leder den til Sirius, den lyseste stjernen på nattehimmelen; se Sirius. I motsatt retning ligger rødlige Aldebaran i Tyren. Generelle observasjonstips finner du i Slik ser du på himmelen.

Beltet og sverdet

De tre beltestjernene heter Alnitak, Alnilam og Mintaka. Alle er varme, blåhvite stjerner, mye større og mer lyssterke enn Solen. De ser ut som en ryddig rekke bare fra vårt ståsted; i rommet ligger de i ulike avstander fra oss og er ikke naboer på en tett linje.

Mintaka, den vestligste beltestjernen, ligger nesten nøyaktig på himmelekvator. Derfor står Orions belte opp nesten rett øst og går ned nesten rett vest, noe som gjør det til et praktisk naturlig kompass.

Under beltet henger en svakere, vertikal rekke av stjerner og glødende felt: sverdet. Se nøye på midten av det, så ser du at det ikke helt er en stjerne, men en liten, uskarp glød. Det er det best kjente objektet i stjernebildet.

Oriontåken

Oriontåken, også kalt M42 (nummeret i Charles Messiers katalog), er en sky av gass og støv der nye stjerner blir til. Den ligger omtrent 1300 lysår unna, og er dermed et av de nærmeste store stjernedannende områdene. Et lysår er avstanden lyset tilbakelegger på ett år.

Med det blotte øye ser M42 ut som en svak, uskarp stjerne. Selv små kikkerter avslører det tåkete skjæret, og et lite teleskop viser stjernehopen i hjertet av den, Trapeset (en tett gruppe med fire hovedstjerner). Den intense strålingen fra disse unge, varme stjernene får gassen rundt til å lyse.

Tåken er studert med romteleskoper som Hubble og James Webb. Bilder utgitt av NASA og ESA viser tråder av gass og støv og nyfødte stjerner i imponerende detalj. Svakere naboer i stjernebildet, som Hestehodetåken og Flammetåken, er mye vanskeligere å se og krever mørk himmel og egnet utstyr; guiden vår Kikkert eller teleskop kan hjelpe deg å velge.

Betelgeuse og Rigel

To av Orions lyseste stjerner markerer motsatte hjørner av figuren. Betelgeuse står i det øvre hjørnet, til venstre sett fra den nordlige halvkule, og har en tydelig rødoransje farge. Rigel markerer det nedre hjørnet på motsatt side og er blåhvit.

Betelgeuse er en rød superkjempe: en enorm, kjølig (etter stjernemål) og utviklet stjerne hvis lysstyrke endrer seg over tid. På slutten av 2019 og begynnelsen av 2020 ble den uvanlig mye svakere, en hendelse som fikk kallenavnet Den store nedblendingen. Astronomer forbinder den med en sky av støvrikt materiale som ble slynget ut og midlertidig blokkerte en del av stjernens lys. Astronomer venter at Betelgeuse en gang vil avslutte livet som en supernova, men tidspunktet kan ikke fastslås og ligger mest sannsynlig langt frem i tid. Mer i Betelgeuse.

Rigel er en blå superkjempe, svært varm og lyssterk. Den er lenger unna oss, men lyser sterkt fordi den sender ut enorme mengder energi. Fargekontrasten mellom de to stjernene gjenspeiler temperaturene deres: kjøligere stjerner ser rødlige ut, varmere ser blåhvite ut.

Myten om Orion

Dette er den kulturelle siden av historien, ikke astronomi. I gresk mytologi er Orion en mektig jeger. Fortellingene varierer: i en kjent versjon blir han drept av en skorpion, og derfor er de to aldri på himmelen samtidig. Når stjernebildet Skorpionen står opp, går Orion ned. Jegere, krigere og andre skikkelser ser man i denne stjernegruppen i mange kulturer rundt om i verden, rett og slett fordi Orions lyse stjerner er vanskelige å overse.

Myter er fine veiledere for fantasien, men de er ikke vitenskapelige fakta. Stjernene i Orion hører egentlig ikke sammen: de ulike avstandene viser at figuren bare er et mønster projisert på himmelen vår. Det er det som gjør det så fascinerende å se på: vi ser en kjent form der universet er langt dypere enn det ser ut til.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk