Himmelen – astronomi

De 88 stjernebildene: et kart over hele himmelen

Det finnes 88 offisielle stjernebilder, og til sammen dekker de hele himmelen uten hull. Den internasjonale astronomiske union (IAU) vedtok listen i 1922, og grensene ble publisert i 1930. Vannslangen (Hydra) er størst i areal, og Sørkorset (Crux) er minst.

Hvor mange stjernebilder finnes det?

Det finnes 88 stjernebilder. Det er det offisielle tallet fastsatt av Den internasjonale astronomiske union (IAU). Hvert punkt på himmelkulen tilhører nøyaktig ett stjernebilde, så til sammen danner de et komplett kart over himmelen, omtrent som land på et politisk kart.

Det hjelper å forstå hva ordet betyr i vitenskapen. Et stjernebilde i dag er ikke bare et mønster av stjerner, men et område av himmelen med presist definerte grenser. Når astronomer sier at en komet er «i Løven», mener de at den ligger innenfor dette himmelområdet, ikke nødvendigvis nær stjernene som tegner løven. Stjernene i et stjernebilde befinner seg gjerne i svært ulik avstand fra oss og henger ikke fysisk sammen. Mønsteret er bare et spørsmål om hvor vi ser fra.

Hvem fastsatte dem?

IAU ble stiftet i 1919. I 1922 vedtok den listen over 88 stjernebilder sammen med forkortelser på tre bokstaver, for eksempel Ori for Orion. Den belgiske astronomen Eugène Delporte tegnet senere de nøyaktige grensene, som IAU godkjente i 1928 og som ble publisert i 1930. Grensene følger linjer i himmelens koordinatsystem (rektascensjon og deklinasjon) fastsatt for en bestemt epoke. Derfor ser de ut som trappetrinnsformede, kantete omriss på kart, og ikke som myke kurver rundt figurene.

Eldgamle og nyere stjernebilder

De fleste navnene har en lang historie.

• De antikke stjernebildene. Den greske astronomen Claudius Ptolemaios beskrev 48 stjernebilder i Almagest på 100-tallet e.Kr. Mange av dem, som Orion, Store bjørn, Kassiopeia og Skorpionen, er fortsatt i bruk. Røttene går enda lenger tilbake, til babylonske og greske tradisjoner.
• Sørlige tillegg. Den ytterste sørlige himmelen er ikke synlig fra Middelhavet, så Ptolemaios kunne ikke beskrive den fullt ut. På slutten av 1500-tallet gjorde nederlandske sjøfarere observasjoner i sørlige farvann og innførte nye figurer, mange oppkalt etter dyr og instrumenter.
• Lacailles stjernebilder. På 1750-tallet kartla den franske astronomen Nicolas-Louis de Lacaille den sørlige himmelen fra Sør-Afrika og innførte 14 stjernebilder, mange oppkalt etter vitenskapelige instrumenter, som Ovnen (Fornax), Pendelur (Horologium) og Mikroskopet (Microscopium). Han delte også det enorme, gamle skipet Argo Navis i tre: Kjølen (Carina), Akterstavnen (Puppis) og Seilet (Vela).
• Standardisering på 1900-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet viste ulike stjerneatlas ulike figurer og grenser. Vedtaket av én felles liste med 88 gjorde slutt på forvirringen og ga astronomer over hele verden et felles språk.

Noen gamle figurer overlevde ikke. Argo Navis er det mest kjente eksemplet: det er ikke lenger et stjernebilde, siden det ble delt i tre.

Asterismer: mønstre som ikke er stjernebilder

En asterisme (fra gresk for «gruppe av stjerner») er et lett gjenkjennelig mønster av stjerner som ikke er et offisielt stjernebilde. Asterismer kan være en del av ett stjernebilde eller spenne over flere.

• Karlsvogna er den mest kjente asterismen. Den består av sju klare stjerner i Store bjørn, som er et mye større stjernebilde.
• Sommertrekanten (les mer) knytter sammen klare stjerner fra tre ulike stjernebilder: Lyren, Ørnen og Svanen.
• Orions belte er en rekke på tre stjerner med lik lysstyrke inne i Orion.
• Sjustjernen (Plejadene) er en åpen stjernehop i Tyren, ofte sett som en liten, diset klynge av stjerner.

Forskjellen er enkel: Stjernebilder er offisielt definerte områder som dekker hele himmelen, mens asterismer er uformelle mønstre som brukes til å finne fram.

De største og de minste

I areal er det største stjernebildet Vannslangen (Hydra), med omtrent 1300 kvadratgrader. Det strekker seg svært langt over den sørlige himmelen. Det minste er Sørkorset (Crux) med omtrent 68 kvadratgrader. Selv om det er lite, er det et av de mest kjente landemerkene på den sørlige halvkulen og har lenge vært brukt til å finne retning. Les mer i artikkelen om Sørkorset.

Stjernebilder og dyrekretsen

Mange møter stjernebildene først gjennom dyrekretsen. Dyrekretsens stjernebilder er de Solen ser ut til å passere gjennom i løpet av året, og de utgjør bare en liten andel av de 88. Se Dyrekretsens stjernebilder for detaljer. Det er verdt å huske at astrologiske tegn og astronomiske stjernebilder ikke er det samme. Forskjellen forklares i Hvorfor dyrekretstegnene ikke samsvarer med stjernebildene og Forskjellen på astronomi og astrologi.

Slik kommer du i gang med å finne dem

Det enkleste er å begynne med ett tydelig landemerke, som Orion om vinteren eller Karlsvogna hele året på nordlige breddegrader, og hoppe derfra videre til nabofigurene. Et mørkt sted vekk fra bylys og noen minutter til øynene har tilvent seg mørket gjør en stor forskjell. Du finner praktiske tips i Slik ser du på himmelen.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk