Himmelen – astronomi

Kikkert eller teleskop: hvor bør du begynne?

For de fleste nybegynnere er en vanlig kikkert (for eksempel 7×50 eller 10×50) det beste første instrumentet: den er enkel å bruke, og den holder for å se kratere på Månen, Jupiters fire lyseste måner og stjernehoper. Et teleskop lønner seg når du vil se finere detaljer, for eksempel Saturns ringer. Det viktigste er åpningen, altså diameteren på hovedlinsen eller speilet, ikke den annonserte forstørrelsen.

Nesten alle som begynner å se opp mot himmelen, spør før eller siden hva de bør kjøpe. Svaret avhenger av hva du ønsker, men det finnes et godt utgangspunkt: kikkert.

Hvorfor kikkert er en god start

Kikkert er enkelt. Du holder den med begge hendene, ser med begge øynene og får et oppreist bilde. Det er ingenting som skal settes sammen, ingen montering som skal balanseres, og den er klar på få minutter. Det store synsfeltet gjør det også mye lettere å finne fram på himmelen.

På kikkerten står det ofte tall som 7×50 eller 10×50. Det første tallet er forstørrelsen (hvor mange ganger større et objekt ser ut), og det andre er diameteren på frontlinsene i millimeter. Med en slik kikkert kan du se:

• kraterne og de mørke slettene på Månen;
• de fire lyseste månene til Jupiter, som Galileo noterte i 1610 med et enda enklere instrument;
• stjernehopen som kalles Pleiadene, spredt ut som et rikt stjernefelt;
• stjernehoper, noen tåker og Andromedagalaksen som en svak flekk;
• de tette stjernefeltene i Melkeveien.

Kikkert er nyttig hele livet: selv de som eier store teleskop, bruker den til en rask gjennomgang av himmelen. Hvis du er usikker på om hobbyen passer for deg, er den det tryggeste første steget. For tips om hvordan du kommer i gang, se Slik ser du på himmelen.

De viktigste typene teleskop

Teleskoper samler lys med enten en linse eller et speil. Det finnes tre hovedfamilier:

Refraktor. Den bruker en linse som objektiv. Tuben er lukket, bildene er skarpe, og vedlikeholdet er minimalt. Ved samme diameter koster den likevel mer enn en speilbasert løsning. Den passer godt til Månen, planetene og dobbeltstjerner.

Reflektor. Den bruker et konkavt hovedspeil. Den mest kjente utformingen er newtonteleskopet. Det gir størst åpning for pengene, og derfor er det populært blant amatører. Av og til må speilene kollimeres (justeres).

Katadioptrisk. Den kombinerer linser og speil (for eksempel Schmidt-Cassegrain og Maksutov). Tuben er kort og lett å ta med, men prisene er som regel høyere.

I tillegg til tuben er også monteringen viktig. En dobsonmontering, en enkel roterende konstruksjon av boks og base, er populær blant nybegynnere fordi den er stødig og lett å sikte med. En ustø montering kan ødelegge utmerket optikk, for ved høy forstørrelse blir hver vibrasjon forsterket.

Åpning eller forstørrelse

Den vanligste feilen er å kjøpe ut fra annonsert forstørrelse. Forstørrelsen avhenger av okularet (den utskiftbare linsen du ser gjennom) og kan endres. Den egentlige grensen er åpningen: diameteren på objektivlinsen eller speilet.

Åpningen styrer to ting:

1. Lysoppsamling. Den øker med objektivets areal, altså med kvadratet av diameteren. En åpning på 100 mm samler omtrent fire ganger så mye lys som en på 50 mm.
2. Oppløsning. En større åpning kan skille ut finere detaljer, for eksempel tette dobbeltstjerner.

Som tommelfingerregel regner amatører den maksimale nyttige forstørrelsen til omtrent to ganger åpningen i millimeter. Et teleskop på 80 mm fungerer derfor fornuftig opp til omtrent 160×. Utover det blir bildet større, men svakere og mer uskarpt. Derfor sier påstander som 500× på et lite teleskop ingenting om kvaliteten.

Kikkert har ett tall til som det er greit å kjenne: utgangspupillen, bredden på lysstrålen som kommer ut av okularet. Du finner den ved å dele åpningen på forstørrelsen, så 10×50 gir 5 mm. En mørketilpasset menneskepupill åpner seg til omtrent 5–7 mm, og den blir gjerne mindre med alderen.

Realistiske forventninger

Bilder fra romteleskoper og astrofoto med lang eksponering ser ikke ut som det du ser i okularet. Øyet kan ikke samle lys over tid, så galakser og tåker framstår som svake, gråaktige flekker. Det er helt normalt, og mange observatører synes det er spesielt fascinerende å vite at lyset har reist i millioner av år før det nådde øyet deres.

Planetene er mer givende. I et lite teleskop viser Saturn ringene sine, og Jupiter viser skybelter og måner som endrer posisjon fra natt til natt. Venus viser faser som Månen. Fargene er likevel mer dempede enn på fotografier.

Noen ting gjør enhver observasjonskveld bedre:

• et mørkt sted unna bylys;
• noen minutter til øynene har tilpasset seg mørket;
• stødig luft, siden turbulens i atmosfæren ofte begrenser synet mer enn instrumentet gjør;
• tålmodighet, for observasjonsferdigheter vokser med øvelse.

Som en enkel rettesnor: hvis du vil komme i gang med en gang og med liten innsats, velg kikkert. Hvis du allerede vet at du vil se planeter og finere detaljer, og gjerne vil lære deg instrumentet, velg et teleskop med den største åpningen du fortsatt orker å bære ut og sette opp. Det beste instrumentet er det du faktisk tar med ut.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk