Himmelen – astronomi

Saturn og ringene

Saturn er den sjette planeten fra Solen og den nest største i solsystemet. Ringene består for det meste av vannispartikler, fra støvkorn til biter på størrelse med et hus. Et lite teleskop med omtrent 30–50× forstørrelse viser dem tydelig.

Saturn i korte trekk

Saturn er den sjette planeten fra Solen og den nest største etter Jupiter. Den er en gasskjempe som hovedsakelig består av hydrogen og helium. Ekvatorradiusen er omtrent 60 000 km, rundt ni og en halv ganger jordens. Gjennomsnittstettheten er lavere enn vannets, og derfor sier man at Saturn ville flyte i et badekar som var stort nok.

Saturn bruker omtrent 29 jordår på en runde rundt Solen. En dag der varer litt over 10 timer, og den raske rotasjonen gjør planeten merkbart flattrykt ved polene. Aksen er tiltet omtrent 27 grader, på samme måte som jordaksen, og denne tiltingen forklarer hvordan ringene ser ut fra Jorden.

Ringene: is og stein

Saturn har det mest spektakulære ringsystemet i solsystemet. Det er ikke en fast skive, men utallige separate partikler som går i bane rundt planeten. Ifølge NASA er de for det meste vannis, i størrelser fra bittesmå korn til biter så store som et hus, blandet med litt steinmateriale og støv.

Ringene strekker seg hundretusenvis av kilometer ut fra planeten, men er ekstremt tynne – på de fleste steder bare noen titalls meter tykke. Hovedringene er merket med bokstaver: D, C, B, A, F, G og E. Et bredt mørkt gap mellom ring B og A kalles Cassini-delingen, oppkalt etter astronomen Giovanni Domenico Cassini fra 1600-tallet.

Hvor gamle ringene er, diskuteres fortsatt. Noen forskere mener at de er like gamle som planeten, andre at de er mye yngre og kan ha oppstått fra en måne eller komet som gikk i stykker. Spørsmålet er åpent, og derfor er ringene fortsatt et aktivt forskningsfelt.

Mesteparten av vår detaljerte kunnskap kommer fra oppdraget Cassini–Huygens, et samarbeid mellom NASA, ESA og den italienske romfartsorganisasjonen. Romsonden kom til Saturn i 2004 og var i drift til 2017, da den bevisst ble styrt inn i planetens atmosfære for ikke å forurense måner som potensielt kan være beboelige.

Titan og Enceladus

Saturn har over 270 bekreftede måner (per 2025), og tallet vokser etter hvert som nye oppdages. To av dem skiller seg ut.

Titan er Saturns største måne og den nest største i solsystemet etter Jupiters Ganymedes. Med en diameter på omtrent 5150 km er den større enn planeten Merkur. Titan er den eneste månen med en tykk atmosfære, som hovedsakelig består av nitrogen. På overflaten finnes innsjøer og hav av flytende hydrokarboner, først og fremst metan og etan. I 2005 landet sonden Huygens der – den første landingen i det ytre solsystemet.

Enceladus er en liten, lys og iskald måne med en diameter på omtrent 500 km. Cassini oppdaget stråler av vanndamp og iskorn som strømmer ut av sprekker nær sørpolen. Dataene tyder på et hav under isen. Strålene mater også den brede, svake E-ringen – den ytterste av Saturns bokstavmerkede ringer.

Hvorfor ringene av og til «forsvinner»

Ringene er tynne, og Saturns akse er tiltet. Mens planeten beveger seg rundt Solen, ser vi ringene fra skiftende vinkler. Omtrent hvert 14. til 16. år passerer Jorden gjennom ringplanet, og da ser vi ringene fra kanten – så tynne at de nesten forsvinner i et lite teleskop. En slik hendelse inntreffer rundt 2025.

Ringene har ikke gått noen steder; det er bare vårt utsiktspunkt som har endret seg. I løpet av noen få år åpner de seg igjen og når den bredeste og mest imponerende tiltingen.

Saturn i teleskop

Med det blotte øye er Saturn en gulaktig «stjerne» som lyser jevnt og ikke tindrer like mye som ekte stjerner. For å se ringene trenger du optikk:

• Kikkert: Saturn ser ut som en litt avlang prikk, men ringene skilles ikke tydelig. For hjelp til å velge, se kikkert eller teleskop.
• Lite teleskop, 30–50×: ringene er tydelig synlige som «hanker» på hver side av skiven.
• Større åpning, rundt 100× i stille luft: du kan skimte Cassini-delingen, planetens skygge på ringene og noen svake bånd på selve kloden.
• Titan er lett å finne: i et lite teleskop ser den ut som en svak stjerne nær planeten og endrer posisjon fra natt til natt.

Den beste tiden å observere på er rundt opposisjon, når Jorden ligger mellom Solen og Saturn. Planeten er da nærmest, lysest og oppe hele natten. Opposisjon gjentar seg med litt over ett års mellomrom. Se etter Saturn nær ekliptikken, og bruk en app for å finne planeter. Rett aldri optikk mot Solen uten et egnet solfilter.

Hvis du er nysgjerrig på hvordan planeten tolkes i kulturell tradisjon, se Saturn i astrologi og Saturn-returen – et eget tema, atskilt fra astronomien.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk