Himmelen – astronomi

Jupiter: giganten i solsystemet

Jupiter er den femte planeten fra Solen og den største i solsystemet, en gassgigant som hovedsakelig består av hydrogen og helium. Planeten er kjent for den store røde flekken og for de fire store månene Galileo oppdaget i 1610, som du kan se selv med vanlig kikkert.

Jupiter er den største planeten i solsystemet og et av de lyseste objektene på nattehimmelen. Den er ikke en stjerne, men en enorm gassverden med dusinvis av måner i bane rundt seg. Enten du er nysgjerrig på vitenskapen eller håper å se planeten selv, får du her det viktigste.

Gassgiganten

Jupiter er den femte planeten fra Solen. Den går i bane i en avstand på omtrent 5,2 astronomiske enheter (én astronomisk enhet er gjennomsnittsavstanden mellom Jorden og Solen) og bruker nesten 12 jordår på én runde. Diameteren er omtrent 11 ganger Jordens, og massen er mer enn dobbelt så stor som massen til alle de andre planetene til sammen.

Planeten består hovedsakelig av hydrogen og helium, og kalles derfor en gassgigant. Den har ingen fast overflate slik Jorden har: dypere inne øker trykk og temperatur, og gassene blir gradvis tettere. Til tross for størrelsen roterer Jupiter svært raskt, med et døgn på drøyt 9 timer og 50 minutter. Den raske rotasjonen drar skyene ut i parallelle striper, de lysere sonene og de mørkere beltene du ser på bilder.

Jupiter har også svake ringer, men de er mye tynnere og mørkere enn ringene til Saturn, og de ligger utenfor rekkevidden til amatørutstyr.

Den store røde flekken

Den store røde flekken er en kjempestorm i Jupiters atmosfære, en antisyklon som er større enn hele Jorden. Astronomer har fulgt den siden minst 1800-tallet. Observasjoner fra teleskoper og romsonder viser at den har blitt mindre og mer rund over tid, men stormen pågår fortsatt.

Fargen kommer fra kjemiske forbindelser i skyene, men den nøyaktige sammensetningen undersøkes fortsatt. Nyansen varierer også, noen ganger en dypere oransjerød og noen ganger blekere. Kikkert viser den ikke; du trenger teleskop og rolig luft.

De galileiske månene

I januar 1610 rettet Galileo Galilei et tidlig teleskop mot Jupiter og la merke til små lyspunkter ved siden av planeten som skiftet plass fra natt til natt. Han hadde funnet de fire største månene, senere kalt de galileiske månene: Io, Europa, Ganymedes og Kallisto. Det var et vendepunkt i vitenskapen, fordi det viste at ikke alt på himmelen går i bane rundt Jorden.

• Io er det mest vulkansk aktive objektet i solsystemet.
• Europa antas å skjule et hav av flytende vann under en iskald skorpe, og er dermed et av de mest spennende stedene i letingen etter beboelige forhold.
• Ganymedes er den største månen i solsystemet, større enn selve planeten Merkur, og den eneste kjente månen med eget magnetfelt.
• Kallisto har en eldgammel, iskald overflate full av kratre.

Jupiter har til sammen over 90 kjente måner, men de fleste er små, uregelmessige legemer fanget inn av tyngdekraften.

Jupiter gjennom kikkert

Jupiter er et enkelt mål. Nær opposisjon (når Jorden ligger mellom Jupiter og Solen) overstråler den alle stjerner og lyser med et stabilt lys som ikke blinker. Opposisjoner kommer omtrent hver trettende måned.

For å se månene trenger du:

1. Kikkert med omtrent 7× til 10× forstørrelse og 50 mm linser (for eksempel 10×50). Hvis du trenger hjelp til å velge, kan du lese kikkert eller teleskop.
2. Stødig støtte: hvil albuene mot et rekkverk eller bruk stativ. Enhver risting gjør de små prikkene uskarpe.
3. Et mørkt sted og litt tålmodighet mens øynene tilpasser seg.

Månene ser ut som små lyspunkter på nesten rett rekke på hver side av planeten, fordi banene deres ligger nær samme plan. Io bruker omtrent 1,8 døgn rundt Jupiter og Kallisto omtrent 16,7 døgn, så mønsteret endrer seg fra natt til natt. Noen ganger er en måne skjult bak eller foran planeten, og da ser du færre enn fire. For å se skybeltene trenger du minst et lite teleskop. Du kan også følge med på Jupiters møter med andre verdener i en planetparade.

Romferder til Jupiter

Pioneer 10 foretok det første forbiflyet i 1973, etterfulgt av de to Voyager-sondene i 1979. NASAs Galileo ble det første romfartøyet i bane rundt planeten, fra 1995 til 2003.

I dag er NASAs Juno det viktigste oppdraget. Den ble skutt opp i 2011, nådde Jupiter i juli 2016 og går i en lang polar bane. Dataene hjelper forskere å forstå planetens indre, magnetfelt, skyer og nordlys.

Det europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) skjøt opp JUICE (Jupiter Icy Moons Explorer) i 2023. Sonden er på vei mot Ganymedes, Kallisto og Europa, og er planlagt å nå Jupitersystemet i 2031. NASA skjøt også opp Europa Clipper i 2024, et oppdrag viet til å studere Europa.

Astronomi og astrologi

Alt ovenfor er vitenskapelige fakta. I den astrologiske tradisjonen har Jupiter sin egen symbolske betydning knyttet til vekst og raushet, men det er en kulturell tolkning, ikke en vitenskapelig påstand. Hvis du er nysgjerrig, kan du se Jupiter i astrologi.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk