Himmelen – astronomi

Merkur: planeten nærmest Solen

Merkur er den minste planeten i solsystemet og den som ligger nærmest Solen. Den bruker bare 88 jorddøgn på én runde i banen. Overflaten svinger fra rundt 430 °C om dagen til rundt −180 °C om natten. Planeten er vanskelig å få øye på fordi den aldri beveger seg langt fra Solen, så se lavt på himmelen like etter solnedgang eller før soloppgang.

Merkur i korte trekk

Merkur er den innerste og minste av de åtte planetene. Diameteren er omtrent 4 879 km, rundt 40 % større enn Månens og litt over en tredjedel av Jordens. Tyngdekraften på overflaten er omtrent 38 % av det vi kjenner på Jorden.

Gjennomsnittsavstanden til Solen er omtrent 58 millioner km, men banen er tydelig avlang. Nærmest er Merkur rundt 46 millioner km fra Solen, og lengst unna rundt 70 millioner km. Én runde tar 88 jorddøgn, noe som gjør Merkur til den raskeste planeten. Romerne oppkalte den etter gudenes raske budbringer.

Merkur har ingen måner og ingen ringer. Den er svært tett, og studier tyder på at en stor metallkjerne utgjør mye av det indre.

Overflate og temperaturer

Merkur er dekket av kratere og ligner mye på Månen. Et av de største landskapstrekkene er Caloris-bassenget, omtrent 1 500 km på tvers, etterlatt av et enormt nedslag for lenge siden. Lange skrenter strekker seg også over overflaten, og forskere knytter dem til at planeten har avkjølt seg og krympet over tid.

Planeten har nesten ingen atmosfære, bare en ekstremt tynn eksosfære (et svakt ytre skall av spredte atomer). Den klarer ikke å holde på varmen, så temperaturene er ekstreme: rundt 430 °C på solsiden og ned mot −180 °C om natten.

Overraskende nok, for en verden så nær Solen, har Merkur vannis. Den finnes i dype kratere ved polene, der bunnen aldri får sollys. Observasjoner, blant annet fra NASAs MESSENGER-oppdrag, støtter dette.

Merkur roterer også sakte. Én rotasjon i forhold til stjernene tar omtrent 59 jorddøgn, men på grunn av den raske banen varer ett soldøgn (fra soloppgang til soloppgang) omtrent 176 jorddøgn. Planeten dreier seg nøyaktig tre ganger for hver to runder rundt Solen.

Hvorfor Merkur er vanskelig å se

Merkur er lyssterk, men unnvikende. Fordi banen ligger innenfor Jordens, står den alltid nær Solen på himmelen vår. Du vil aldri se den midt på natten. Se i stedet lavt i vest etter solnedgang eller lavt i øst før soloppgang.

Noen praktiske tips:

• Velg et sted med fri og flat horisont, uten bygninger og trær.
• Begynn å se etter omtrent 30–60 minutter etter solnedgang (eller like lenge før soloppgang), når himmelen er mørk nok, men planeten ennå ikke har sunket under horisonten.
• Merkur ser ut som et lyst, blekt og stødig punkt som ikke tindrer så mye. Pek aldri kikkert mot Solen; vent til den er helt under horisonten.
• Merkur flytter seg raskt fra natt til natt, så det er lurt å prøve flere kvelder på rad.

Akkurat som Månen viser Merkur faser, men du trenger teleskop for å se dem. For generelle observasjonsråd, se hvordan du følger med på himmelen.

Største elongasjon

Elongasjon er vinkelen mellom en planet og Solen, sett fra Jorden. Største elongasjon er øyeblikket da Merkur står lengst fra Solen på himmelen, og dermed den beste muligheten til å se den.

Vinkelen er ikke alltid den samme fordi Merkurs bane er avlang: den varierer fra omtrent 18° til 28°. En større vinkel betyr vanligvis at Merkur blir stående lenger på mørk himmel etter solnedgang eller før soloppgang.

Det finnes to typer:

• Østlig elongasjon – Merkur står øst for Solen og vises på kveldshimmelen etter solnedgang.
• Vestlig elongasjon – Merkur står vest for Solen og vises på morgenhimmelen før soloppgang.

Merkur når største elongasjon flere ganger i året. Vinkelen alene avgjør ikke hvor god sikten blir. Helningen til ekliptikken (Solens tilsynelatende bane over himmelen) i forhold til horisonten din spiller også inn, fordi den bestemmer hvor høyt planeten stiger i skumringen. En mindre elongasjon med brattere ekliptikk kan slå en større med flat vinkel. For eksakte datoer der du er, kan du sjekke Astronativas 3D-himmel eller en planetarieapp.

Romferder til Merkur

Merkur er et vanskelig mål. Et romfartøy som faller mot Solen får økt fart, og det krever mye drivstoff og smart navigasjon å bremse nok til å bli fanget inn.

• Mariner 10 (NASA) fløy forbi i 1974–1975 og tok bilder av omtrent halvparten av overflaten.
• MESSENGER (NASA) ble det første romfartøyet i bane rundt Merkur, i 2011. Det kartla hele overflaten, studerte sammensetningen og magnetfeltet og bidro til å bekrefte isen ved polene. Oppdraget ble avsluttet i 2015 med et planlagt nedslag på overflaten.
• BepiColombo (ESA og JAXA) er et felles europeisk–japansk oppdrag som ble skutt opp i oktober 2018. Det består av to orbitere og bruker forbiflyvninger av Jorden, Venus og Merkur for å bremse ned. Innsvingning i bane rundt Merkur er planlagt til november 2026.

Merkur har et svakt, men reelt magnetfelt. Blant spørsmålene BepiColombo skal hjelpe oss å svare på, er hvordan feltet oppstår, og hvordan det indre av planeten ser ut.

Sett fra Jorden ser Merkur av og til ut til å bevege seg bakover mot stjernene. Dette er en optisk effekt som skyldes at planetene har ulik banefart. Les mer i retrograd bevegelse og hvorfor planeter ser ut til å gå baklengs. Kulturelle tolkninger er et eget tema, som dekkes i Merkur i astrologien.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk