Himmelen – astronomi

Ekliptikken: Solens vei over himmelen

Ekliptikken er Solens tilsynelatende årlige vei blant stjernene, og den er i virkeligheten Jordens banebane projisert på himmelen. Månen og planetene holder seg nær den fordi banene deres ligger nær det samme planet.

Hva ekliptikken er

Hvis vi kunne se stjerner i dagslys, ville vi lagt merke til at Solen sakte driver framfor stjernebakgrunnen. I løpet av omtrent ett år tegner den en hel sirkel rundt himmelen. Denne tilsynelatende veien kalles ekliptikken. Navnet kommer fra det greske ordet for formørkelse (ékleipsis), fordi sol- og måneformørkelser bare kan skje når Månen står nær denne linjen.

Solen beveger seg langs ekliptikken med litt under én grad per døgn. Det er derfor stjernene vi ser om natten, endrer seg gradvis gjennom årstidene.

Et bilde av Jordens bane

Solen går egentlig ikke rundt oss. Det er Jorden som går rundt Solen. Men når vi beveger oss langs banen vår, ser det ut som om Solen forskyver seg mot de fjerne stjernene. Ekliptikken er derfor Jordens banebane forlenget ut til himmelkulen, den tenkte kulen vi bruker til å plotte stjernenes posisjoner.

Ekliptikken er ikke en fysisk linje i rommet. Den er et geometrisk resultat av posisjonen og bevegelsen vår. Astronomer bruker den som et grunnleggende referanseplan for solsystemet, og ekliptikale koordinater (lengde og bredde målt i forhold til den) er praktiske for å beskrive Solen, Månen og planetene.

Helningen mot himmelekvator

Jordaksen står ikke vinkelrett på banen sin. Den er tilt med omtrent 23,4 grader, en verdi som kalles ekliptikkens skråstilling. Derfor er himmelekvator, som er Jordens ekvator projisert på himmelen, tilt med samme vinkel i forhold til ekliptikken.

De to sirklene krysser hverandre i to punkter, jevndøgnene, som du kan lese om i Jevndøgn. Når Solen passerer dem, er dag og natt omtrent like lange. Punktene lengst fra ekvator er solvervene, i juni og desember.

Denne helningen skaper årstidene. Om sommeren på den ene halvkulen står Solen høyt og dagene er lange; om vinteren står den lavt og dagene er korte. Avstanden til Solen er ikke hovedårsaken.

I løpet av tusenvis av år forskyver krysningspunktene seg sakte på grunn av presesjon, den gradvise slingringen i Jordaksen.

Dyrekretsbeltet

Rundt ekliptikken har observatører siden antikken beskrevet et bredt bånd som kalles dyrekretsbeltet. Tradisjonelt strekker det seg omtrent 8 grader til hver side av ekliptikken. Solen, Månen og alle planetene som er synlige med det blotte øye, beveger seg innenfor det.

Stjernebildene som ekliptikken krysser, kalles ofte zodiakale. Grensene mellom stjernebildene, fastsatt av Den internasjonale astronomiske union (IAU), er faste og ulike i størrelse, så ekliptikken går faktisk gjennom 13 stjernebilder, blant dem Slangebæreren. Du kan lese mer i Zodiakale stjernebilder og i forklaringen av hvorfor det er 12 stjernetegn. IAU anerkjenner til sammen 88 stjernebilder; se 88 stjernebilder.

Hvorfor Månen holder seg nær

Månens bane rundt Jorden heller omtrent 5,1 grader i forhold til ekliptikken. Derfor står Månen alltid nær Solens vei, men ikke nøyaktig på den. Den krysser ekliptikken i to punkter som kalles månenoder. Formørkelser oppstår når en nymåne eller fullmåne faller sammen med en posisjon nær en node. Mer i Månenoder i astronomi.

Hvorfor planetene følger en lignende vei

Planetene er ikke spredt i alle retninger. Solsystemet ble dannet av en roterende skive av gass og støv rundt den unge Solen. Planetene tok form i denne skiven, så banene deres ligger omtrent i ett felles plan, nær ekliptikken.

De fleste planetbanenes helninger er små: Merkur omtrent 7 grader, Venus omtrent 3,4, Mars omtrent 1,9, Jupiter omtrent 1,3 og Saturn omtrent 2,5. Derfor ser vi fra Jorden alltid disse verdenene innenfor et smalt bånd rundt ekliptikken. Dvergplaneten Pluto er et uvanlig tilfelle, med en helning på over 17 grader, så den kan havne et godt stykke utenfor beltet.

Når du følger en planet langs ekliptikken, kan du se en merkelig effekt: den ser ut til å bevege seg bakover en stund mot stjernene. Dette er en optisk effekt av de ulike banehastighetene, beskrevet i Retrograd bevegelse.

Slik finner du den på himmelen

Forestill deg ekliptikken som en bue fra øst til vest som Solen og Månen følger. Hvis du om kvelden ser en klar, stødig «stjerne» nær denne linjen, kan det godt være en planet. Planeter står ofte på rekke omtrent langs én bue, og en tynn månesigd passerer noen ganger tett forbi dem. Stjerneapper og 3D-kart tegner ekliptikken som en linje, noe som hjelper deg å skille planeter fra stjerner.

Kort sagt knytter ekliptikken sammen Jordens bane, årstidene, formørkelsene og planetenes bevegelser til ett helhetlig bilde av himmelen.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk