Himmelen – astronomi

Retrograd bevegelse: Hvorfor planeter ser ut til å gå baklengs

Retrograd bevegelse er tilsynelatende: mot bakgrunnen av stjernene ser en planet en periode ut til å snu retning, selv om alle planeter fortsetter å gå i bane rundt Solen på samme måte. Effekten oppstår fordi vi ser fra en Jord i bevegelse, som enten tar igjen de ytre planetene eller blir tatt igjen av de indre.

Tilsynelatende, ikke virkelig bevegelse

Følger du en planet natt etter natt, ser du vanligvis at den sakte driver østover mot de fjerne stjernene. Dette kalles prograd (direkte) bevegelse. Med jevne mellomrom bremser planeten likevel ned, stopper, glir en stund vestover, stopper igjen og fortsetter østover. Denne baklengs strekningen er retrograd bevegelse, av latin retrogradus, som betyr «å gå bakover».

Det viktige er at dette er en perspektivillusjon. Alle planetene går i bane rundt Solen i samme retning, og ingen av dem snur. Det som endrer seg, er vinkelen vi ser dem fra, fordi vi står på en planet som også beveger seg. Astronomer snakker derfor om tilsynelatende retrograd bevegelse.

Analogien med bilen som kjøres forbi

Forestill deg at du kjører på en motorvei og kjører forbi en tregere bil. Når du nærmer deg, er den foran deg. I det øyeblikket du kjører forbi, ser den ut til å gli bakover mot landskapet i det fjerne. Når du har kommet deg videre, ser den igjen ut til å bevege seg i vanlig retning. Ingen av bilene stoppet eller rygget.

Rommet fungerer på samme måte. Jorden beveger seg langs banen sin med omtrent 30 kilometer i sekundet. Mars, lenger fra Solen, går saktere, med omtrent 24 kilometer i sekundet. Når Jorden tar igjen Mars og passerer den, tegner Mars en liten sløyfe eller sikksakk mot stjernene sett fra vårt ståsted.

Indre og ytre planeter

Mekanismen er den samme, men tidspunktet er forskjellig.

Ytre planeter (Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun). Den retrograde fasen er sentrert rundt opposisjon, når planeten står på motsatt side av Solen på himmelen vår og Jorden befinner seg mellom de to. Da passerer Jorden planeten, og derfor er planeten også nærmest oss og skarpest, synlig hele natten. Les mer i artikkelen om opposisjon.

Indre planeter (Merkur og Venus). De beveger seg raskere enn Jorden og står alltid ganske nær Solen. Den retrograde fasen er sentrert rundt nedre konjunksjon, når planeten passerer mellom Jorden og Solen og tar oss igjen på innersiden. Merkur har slike perioder noen ganger i året, og hver varer omtrent tre uker. Venus har sjeldnere og lengre perioder. Du kan lese om Merkur separat.

Solen og Månen er aldri retrograde i denne betydningen. Solen er sentrum i systemet, og Månen går i bane rundt Jorden.

Mellom de to bevegelsene ser planeten kort ut til å stå stille. Dette kalles et stasjonært punkt, og det er der sløyfen snur.

Fra Ptolemaios til Kopernikus

Antikkens observatører visste at «vandrerne» (gresk planetes) av og til gikk tilbake, og dette var et reelt puslespill for jordsentrerte modeller. Claudius Ptolemaios forklarte på 100-tallet e.Kr. i Almagest sløyfene med episykler: små sirkler som en planet beveger seg på, mens sirkelens sentrum følger en større sirkel med sentrum nær Jorden. Modellen beregnet planetposisjoner godt nok til å bli brukt i århundrer.

I De revolutionibus orbium coelestium (1543) plasserte Nikolaus Kopernikus Solen i sentrum. I det bildet følger retrograd bevegelse naturlig: Jorden er bare én av planetene, og når den tar igjen en annen eller blir tatt igjen av den, oppstår en tilsynelatende sløyfe. Det trengs ingen store episykler for å forklare sløyfene.

Johannes Kepler viste senere at banene er ellipser, og Galileis teleskopobservasjoner, som Venus' faser, støttet det solsentrerte bildet. I dag beregnes planetposisjoner svært nøyaktig ved hjelp av efemerider, for eksempel de som lages av NASAs Jet Propulsion Laboratory.

Hvor ofte og hvor lenge

Tiden mellom to påfølgende opposisjoner for en planet er den synodiske perioden. For Mars er den omtrent 26 måneder, så Mars blir retrograd omtrent én gang hver andre år og to måneder. Jo lenger ute planeten er, desto oftere skjer det, fordi Jorden tar den igjen oftere mens planeten selv flytter seg svært lite. Jupiter og Saturn blir retrograde nesten hvert år, hver gang i omtrent fire måneder. Les mer om Mars.

Slik ser du sløyfen på 3D-himmelen

På Astronativas 3D-himmel kan du tegne en sløyfe selv:

1. Velg en planet som Mars og still inn et tidsrom på noen måneder rundt opposisjonen.
2. Slå på planetens spor mot stjernene og øk tempoet i tiden.
3. Se sporet bremse, stoppe, snu og så gå fremover igjen.
4. Bytt til oppovervisningen av solsystemet. Der glir planetene jevnt i én retning, og sløyfen forsvinner, noe som viser at det bare handler om ståsted.

På den virkelige himmelen kan du gjøre mye av det samme ved å markere en planets posisjon mot lyssterke stjerner med noen dagers mellomrom. For å komme i gang, se hvordan du følger med på himmelen.

Hvis du er nysgjerrig på hvordan den astrologiske tradisjonen tolker denne perioden, finnes det en egen artikkel om retrograde planeter. Denne artikkelen handler bare om astronomi: retrograd bevegelse er banenes geometri, ikke en forandring i selve planetene.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk