Himmelen – astronomi

Presesjon: Jordaksens langsomme slingring

Presesjon er den langsomme sirkelbevegelsen til jordens rotasjonsakse, omtrent som slingringen til en snurrebass. En full syklus tar rundt 26 000 år. Den endrer hvilken stjerne som markerer himmelens nordpol, og flytter jevndøgnspunktene langs ekliptikken. Derfor stemmer ikke lenger tegnene i den tropiske dyrekretsen overens med stjernebildene som har samme navn.

Jorden som en snurrebass

Sett en snurrebass i gang, og du ser at den gjør mer enn å rotere. Aksen tegner langsomt en kjegle. Denne langsomme sirkelbevegelsen kalles presesjon, og jorden gjør noe svært likt.

Jordaksen er tiltet omtrent 23,4 grader i forhold til vinkelen på banens plan. Planeten vår er ikke en perfekt kule: fordi den roterer, buler den litt ut ved ekvator. Tyngdekraften fra Solen og Månen virker på denne bulen og forsøker å vippe aksen opp til rett stilling. Siden jorden roterer, blir resultatet ikke en vipping, men en langsom sirkelbevegelse av aksen, akkurat som med en snurrebass som trekkes av tyngdekraften.

Selve helningen forblir nesten den samme gjennom prosessen. Det som endres, er retningen aksen peker i.

En syklus på omtrent 26 000 år

En full runde tar omtrent 25 800 år, ofte rundet av til 26 000. Jevndøgnspunktene flytter seg på himmelen med omtrent 50 buesekunder i året, altså rundt én grad hvert 72. år.

Det er alt for langsomt til at man merker det i løpet av et liv, men det er lett å måle. Derfor er stjernekataloger og koordinatsystemer knyttet til en bestemt epoke, for eksempel J2000.0 (begynnelsen av år 2000), og derfor omregner astronomer koordinater til observasjonsdatoen.

</br>Det finnes også mindre bevegelser oppå presesjonen. Én av dem er nutasjon, en liten nikking av aksen som hovedsakelig henger sammen med at Månens skråstilte bane langsomt dreier seg.

Hvordan himmelpolen beveger seg

Himmelens nordpol er punktet på himmelen som jordaksen peker mot. Når aksen langsomt sirkler, driver polen over himmelen og passerer nær ulike stjerner.

I dag ligger den nær Polaris, nordstjernen i Lille bjørn, og derfor bruker vi den til orientering. Se polarstjernen. Polaris vil komme litt nærmere en stund, før polen så beveger seg bort.

Rundt 2700 f.Kr. var stjernen nærmest polen Thuban i Dragen. Rundt år 14 000 e.Kr. vil polen passere nær Vega i Lyren, en svært lys stjerne. Å være den urørlige stjernen i nord er altså bare en midlertidig rolle.

Himmelens sørpol sirkler på samme måte, men i dag markeres den ikke av noen lys stjerne.

Hvorfor tegn og stjernebilder driver fra hverandre

Dette er delen som forvirrer mange. Ekliptikken (Solens tilsynelatende årlige vei blant stjernene, se ekliptikken) krysser himmelekvator i to punkter, jevndøgnspunktene (se jevndøgn). Presesjonen flytter disse punktene langsomt vestover langs ekliptikken, mot retningen til Solens årlige bevegelse.

I den vestlige tropiske tradisjonen måles dyrekretsen fra marsjevndøgn: 0° Væren er der Solen står i det øyeblikket. Fordi dette punktet glir i forhold til bakgrunnsstjernene, flytter tegnene, som er knyttet til årstidene, seg gradvis bort fra stjernebildene som har samme navn. I dag er forskjellen omtrent 24 grader, nesten et helt tegn.

Det finnes en annen grunn til at de to aldri stemte helt overens: stjernebildene har ulik størrelse og uregelmessige grenser, som Den internasjonale astronomiske union (IAU) fastsatte på 1900-tallet, mens dyrekretstegnene er like deler på 30 grader. Les mer i hvorfor tegnene ikke stemmer med stjernebildene, tropisk og siderisk dyrekrets og dyrekretsens stjernebilder.

Marsjevndøgnet ligger for tiden innenfor grensene til Fiskene og beveger seg mot Vannmannen. Det er opphavet til det populære uttrykket «vannmannens tidsalder». Astronomien har likevel ingen offisiell startdato for den. Grensene mellom stjernebildene er ujevne, og ulike forfattere oppgir forskjellige år, så det er en kulturell idé og ikke en astronomisk hendelse.

Oppdaget i oldtiden

Presesjon er en av de tidligste subtile effektene som er funnet i astronomien. Oppdagelsen krediteres vanligvis den greske astronomen Hipparkhos, som virket på 100-tallet f.Kr. Han sammenlignet egne målinger av stjerneposisjoner, for eksempel Spica, med eldre opptegnelser og la merke til at posisjonene i forhold til jevndøgnet hadde endret seg. Han konkluderte med at jevndøgnene forskyver seg langsomt, og anslo en hastighet på minst én grad per hundre år. Tallet er lavere enn den moderne verdien, men retningen og ideen var riktige.

Claudius Ptolemaios tok på 100-tallet e.Kr. i bruk dette resultatet i verket sitt, og senere astronomer fortsatte å forbedre det. Den fysiske forklaringen, tyngdekraft som virker på ekvatorbulen, kom med Isaac Newtons mekanikk.

Historien er en fin påminnelse om hvor tålmodig vitenskap kan være: for å se en så langsom bevegelse trengte man opptegnelser som spente over århundrer.

Kort sagt

Presesjon er en naturlig, forutsigbar slingring av aksen. Det er ikke noe å bekymre seg for, bare en del av planetens langsomme dans. Den forklarer hvorfor polarstjernen skifter, og hvorfor tegnene i den tropiske dyrekretsen ikke lenger ligger under stjernebildene med samme navn.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk