Himmelen – astronomi

Månen: Jordens følgesvenn

Månen er Jordens eneste naturlige satellitt, i gjennomsnitt omtrent 384 400 km unna. Den ble mest sannsynlig dannet etter en gigantisk kollisjon mellom den unge Jorden og et legeme på størrelse med Mars for omtrent 4,5 milliarder år siden. Vi ser alltid den samme siden fordi Månen roterer én gang per omløp, en tilstand som kalles bundet rotasjon eller tidevannslåsing.

Hva vi vet om Månen

Månen er Jordens eneste naturlige satellitt og vår nærmeste store nabo i rommet. Gjennomsnittsavstanden er omtrent 384 400 kilometer, og diameteren er omtrent 3 474 kilometer, litt over en fjerdedel av Jordens. Tyngdekraften på overflaten er omtrent en sjettedel av det vi kjenner på Jorden, og derfor beveget Apollo-astronautene seg i lange, spretne steg.

Månen går rundt Jorden på omtrent 27,3 døgn i forhold til stjernene. Syklusen av faser er litt lengre, omtrent 29,5 døgn, fordi Jorden samtidig beveger seg rundt Solen. Du kan følge rekkefølgen i artikkelen vår om Månens faser.

Overflaten er dekket av nedslagskratre og mørke sletter som kalles maria (latin for «hav»). Det er ikke vann, men størknet basaltisk lava fra gammel vulkansk aktivitet. Månen har bare en ekstremt tynn eksosfære (et tynt gasslag) og i dag ikke noe globalt magnetfelt. Uten en tykk atmosfære som jevner ut forskjellene, svinger temperaturene kraftig: bakken kan være varmere enn kokende vann om dagen, mens natten kjøler den langt under frysepunktet.

Reflektorer som Apollo-oppdragene la igjen, gjør at forskere kan sende laserpulser mot Månen og måle avstanden svært nøyaktig. Målingene viser at Månen fjerner seg fra Jorden med omtrent 3,8 centimeter i året.

Hvordan Månen trolig ble dannet

Den mest aksepterte forklaringen er hypotesen om en gigantisk kollisjon. For omtrent 4,5 milliarder år siden antas den unge Jorden å ha kollidert med et legeme på størrelse med Mars, ofte kalt Theia. Rusk som ble slynget ut i bane, samlet seg gradvis og ble til Månen.

Flere spor støtter dette bildet. Prøver fra Apollo har oksygenisotopforhold som ligner svært mye på Jordens mantel, og Månens lille metallkjerne passer med et scenario der hovedsakelig ytre lag ble slynget ut. Detaljene diskuteres fortsatt, for eksempel hvor mye av Månens materiale som kom fra Theia og hvor mye fra Jorden, så det er riktig å kalle dette den ledende modellen, ikke en avsluttet sak.

Bundet rotasjon: hvorfor vi ser én side

Månen roterer rundt sin egen akse på nøyaktig like lang tid som den bruker på ett omløp rundt Jorden. Dette kalles bundet rotasjon, eller tidevannslåsing. Resultatet er at den samme halvkulen alltid vender mot oss.

Tyngdekraften forklarer det. For lenge siden roterte Månen raskere. Jordens tyngdekraft skapte tidevannsbulker i Månen, og friksjonen da disse forskjøv seg, bremset sakte rotasjonen til den svarte til omløpstiden. Mange andre måner i solsystemet er låst på samme måte.

Baksiden er ikke permanent mørk. Den får sollys akkurat som forsiden, og derfor er «baksiden» et bedre navn enn «den mørke siden». De første bildene av den ble tatt av den sovjetiske sonden Luna 3 i 1959. En liten vuggebevegelse som kalles librasjon, gjør at vi over tid kan se litt mer enn halve overflaten, omtrent 59 prosent.

Månen og tidevannet

Tidevannet i havet oppstår hovedsakelig fordi Månens tiltrekningskraft varierer over Jorden. Vannet hovner opp mot Månen og på motsatt side av planeten, så mange kyster har to flo og to fjære per månedøgn, som er litt lengre enn 24 timer. Solen skaper også tidevann, men svakere enn Månen.

Ved nymåne og fullmåne står Solen, Jorden og Månen omtrent på linje, de to effektene legges sammen, og vi får kraftigere springflo. Ved kvartfasene motvirker de delvis hverandre, og det gir svakere nippflo. Faktiske tidevannshøyder avhenger også av kystlinjens form, havdybde og vær. For den generelle fysikken, se artikkelen vår om tyngdekraften på planetene.

Tidevannsfriksjon er også grunnen til at Månen sakte fjerner seg, og til at Jordens døgn blir lengre, med en svært liten mengde.

Månen i kultur og kalendere

De gjentatte fasene er blant de eldste og enkleste syklusene på himmelen å observere, så mange kalendere er bygd på dem. Ordet «måned» kommer selv fra Månen. Den islamske kalenderen er rent månebasert, mens den hebraiske og den tradisjonelle kinesiske kalenderen er måne-solkalendere. I kristen tradisjon fastsettes påskedagen etter en regel knyttet til fullmånen etter jevndøgnet i mars.

Månen fyller også myter, dikt og kunst over hele verden. Vil du vite hva som skjer når Jordens skygge faller på Månen, kan du lese om måneformørkelse, og for hvorfor den kan se uvanlig stor ut nær perigeum, se supermåne. Hvis du er nysgjerrig på hvordan Månen tolkes som kulturell tradisjon snarere enn som vitenskap, finnes det en egen artikkel om Månen i astrologi. Denne siden holder seg til astronomi: Månen er en verden med sin egen historie, sammensetning og bevegelse, og alt dette kan vi måle.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk