Himmelen – astronomi

Solen: vår stjerne

Solen er en stjerne: en enorm, het kule av plasma, for det meste hydrogen og helium, som lyser gjennom kjernefysisk fusjon i kjernen. Den rommer nesten hele massen i solsystemet, og lyset og tyngdekraften dens former dagene, årstidene og himmelen vi ser.

Solen som stjerne

Ja, Solen er en stjerne. Den ser så annerledes ut enn stjernene på nattehimmelen rett og slett fordi den er mye nærmere: lyset fra Solen når oss på drøyt 8 minutter, mens lyset fra de nærmeste andre stjernene bruker år.

Astronomer klassifiserer Solen som en hovedseriestjerne (en stjerne som omdanner hydrogen til helium i kjernen) av spektraltype G. Den er omtrent 4,6 milliarder år gammel, omtrent midt i dette livsstadiet. Diameteren er omtrent 1,39 millioner kilometer, rundt 109 ganger Jordens, og Solen utgjør omtrent 99,86 % av massen i hele solsystemet.

Den består hovedsakelig av hydrogen og helium: regnet i masse omtrent tre fjerdedeler hydrogen og en fjerdedel helium, med små mengder tyngre grunnstoffer. Den er verken fast eller flytende, men plasma (en gass av elektrisk ladde partikler), så den har ingen overflate slik Jorden har.

Solen har flere lag. I sentrum ligger kjernen, med rundt 15 millioner grader. Over den ligger strålingssonen og konveksjonssonen, og den synlige «skiven» er fotosfæren, på omtrent 5 500 °C. Høyere oppe ligger kromosfæren og den ytre atmosfæren, koronaen, som er mye varmere, med millioner av grader. Hvorfor det er slik, er fortsatt et aktivt tema i solfysikken.

Hvordan Solen lager energi

Solen lyser på grunn av kjernefysisk fusjon. I kjernen er trykket og temperaturen høye nok til at hydrogenkjerner smelter sammen og til slutt danner helium. Heliumet som dannes, har litt mindre masse enn partiklene det ble laget av, og differansen frigjøres som energi, slik Einsteins ligning E = mc² beskriver.

Denne energien beveger seg utover gjennom Solens lag, og det tar etter anerkjente anslag mange tusen år. Når den når fotosfæren, slipper den ut i rommet som lys og varme, og bruker drøyt 8 minutter på turen til Jorden. Vår gjennomsnittlige avstand til Solen er omtrent 150 millioner kilometer, nær én astronomisk enhet, som IAU (Den internasjonale astronomiske union) definerer som nøyaktig 149 597 870 700 meter.

Solen har nok hydrogen til omtrent 5 milliarder år til. Deretter vil den ifølge dagens modeller svulme opp til en rød kjempe. Det er ingen grunn til bekymring; det ligger i en svært fjern fremtid.

Solflekker og solsyklusen

Solflekker er mørke områder på fotosfæren. De ser mørke ut fordi de er kjøligere enn omgivelsene, ikke fordi de er kalde. Årsaken er sterke magnetfelt som hindrer varmestrømmen. Solflekker kan være større enn Jorden, og de har vært observert i århundrer; ved å følge dem fant astronomene ut at Solen roterer, omtrent én gang på 25 dager ved ekvator og langsommere nær polene.

Antallet solflekker øker og minker over en periode på omtrent 11 år. Dette er solsyklusen, fra et minimum med få eller ingen flekker til et maksimum med mange, og tilbake igjen. Rundt maksimum blir mer energirike hendelser vanlige: soleruptsjoner (plutselige utbrudd av energi) og koronale masseutkast (skyer av plasma kastet ut i rommet). Når slike skyer når Jorden, kan de gi geomagnetiske stormer og nordlys. Disse fenomenene, kjent som romvær, overvåkes av vitenskapelige organisasjoner som NOAA og av oppdrag fra NASA og ESA, blant dem SOHO, Solar Orbiter og Parker Solar Probe.

Solens tilsynelatende bevegelse over himmelen

Den daglige soloppgangen i øst og solnedgangen i vest skyldes Jordens rotasjon, ikke at Solen går i bane rundt oss. Solskiven dekker omtrent en halv grad av himmelen.

I løpet av året flytter Solen seg i forhold til de fjerne stjernene, fordi Jorden går i bane rundt den. Fra Jorden ser dette ut som en langsom forflytning på omtrent én grad per døgn langs en linje som kalles ekliptikken. Jordaksen er tiltet omtrent 23,4° i forhold til banplanet, så Solens høyde over horisonten endrer seg gjennom året. Dette gir oss årstidene, og også solverv og jevndøgn.

Når Månen går nøyaktig foran solskiven, ser vi en solformørkelse.

Astrologi er en kulturell tradisjon som også gir Solen en symbolsk rolle; se Solen i astrologien, og for forskjellen mellom de to tilnærmingene, astronomi og astrologi.

Slik observerer du Solen trygt

Å se på Solen uten beskyttelse kan gi varig øyeskade, og smerte varsler deg ikke alltid i tide. Følg disse reglene:

• Bruk solbriller for solobservasjon som oppfyller standarden ISO 12312-2. Vanlige solbriller er ikke nok.
• Se aldri på Solen gjennom kikkert, teleskop eller kameraobjektiv med mindre et egnet solfilter sitter fast foran på instrumentet (enden som vender mot Solen).
• Unngå hjemmelagde filtre og skadde briller; sjekk utstyret før hver bruk.
• Et trygt alternativ er projeksjon, for eksempel med et hullkamera, der du ser på et bilde av Solen på en skjerm i stedet for på selve Solen.
• Hvis du vil observere med optikk, bruk et eget solteleskop eller et godkjent filter, og følg produsentens anvisninger.

Husk fremfor alt at sikkerhet er viktigere enn utsikten. Flere observasjonstips finner du i Slik ser du på himmelen.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk