Himmelen – astronomi

Supermåne: Er Månen virkelig større?

En supermåne er en fullmåne (eller nymåne) som inntreffer nær perigeum, det nærmeste punktet i Månens elliptiske bane rundt Jorden. Ifølge NASA kan den se opptil omtrent 14 % større ut i diameter og opptil omtrent 30 % lysere ut enn en fullmåne i apogeum, men forskjellen er vanskelig å legge merke til uten noe å sammenligne med.

Kort fortalt

Supermånen er et av de mest omtalte månefenomenene, men ideen bak den er enkel geometri. Månen går ikke i en perfekt sirkel rundt Jorden, så avstanden varierer. Når en fullmåne faller sammen med et forholdsvis nært punkt i banen, kaller vi den en supermåne. Effekten er reell, men subtil.

Månens elliptiske bane

Månens bane er en ellipse (et svakt flattrykt oval), ikke en sirkel. Gjennomsnittsavstanden mellom sentrene til Jorden og Månen er omtrent 384 400 kilometer, men i løpet av en måned varierer den med flere titusener av kilometer. Banens eksentrisitet (et mål på hvor strukket den er) er omtrent 0,055: lite, men nok til å endre den tilsynelatende størrelsen på måneskiven.

Jorden står i det ene brennpunktet i ellipsen, ikke i midten. Derfor kommer Månen nærmere og beveger seg lenger bort i hver omløpsperiode, som tar omtrent 27,5 døgn målt fra én nærmeste passering til den neste. Les mer om vår følgesvenn i Månen.

Perigeum og apogeum

Banens to ytterpunkter har egne navn:

• Perigeum (fra gresk, «nær Jorden») er det nærmeste punktet, omtrent 360 000 kilometer unna, og litt under 357 000 i de nærmeste tilfellene.
• Apogeum er det fjerneste punktet, rundt 405 000 kilometer, og litt over 406 000 i ekstreme tilfeller.

En fullmåne nær apogeum kalles av og til en mikromåne, altså en fullmåne som ser mindre ut fordi den er lenger unna. Verken «mikromåne» eller «supermåne» er offisielle astronomiske begreper, så det finnes ingen fast regel for hvor nær «nær nok» er.

Ifølge NASA kan en fullmåne i perigeum se opptil omtrent 14 % større og opptil omtrent 30 % lysere ut enn en i apogeum. Den ekstra lysstyrken kommer av Månens større vinkelstørrelse, som gjør at mer reflektert sollys når oss.

Hvor ordet «supermåne» kommer fra

Ordet stammer ikke fra astronomien. Det ble laget i 1979 av astrologen Richard Nolle for en nymåne eller fullmåne som inntreffer når Månen er i eller nær perigeum. Navnet har slått bredt an, men astronomer bruker det ikke formelt. Det vitenskapelige navnet på situasjonen er perigeisk fullmåne (perigeisk syzygi).

Når mediene tok ordet i bruk, ble det den populære betegnelsen på de nærmeste fullmånene. Derfor kan ulike kilder telle ulikt antall supermåner i samme år: det avhenger av hvilken grense som er valgt for «nær». Supermåner kommer ofte i rekker på noen få fullmåner på rad, fordi tiden mellom fullmåner (omtrent 29,5 døgn) er litt lengre enn tiden mellom perigeer (omtrent 27,5 døgn). Om fasene kan du lese i månefaser.

Hvor stor er forskjellen med det blotte øye?

Månens gjennomsnittlige vinkeldiameter er omtrent en halv grad. En forskjell på opptil omtrent 14 % mellom den fjerneste og den nærmeste fullmånen er en svært liten endring i vinkel. Uten et referanseobjekt og uten bilder tatt med identiske innstillinger er den vanskelig å merke. Derfor ser mange som går ut for å se en supermåne en vakker, lys fullmåne snarere enn en «kjempe». Den ekstra lysstyrken er ofte lettere å legge merke til enn størrelsen, selv om den også er beskjeden.

For å sammenligne selv kan du fotografere fullmånen med samme objektiv i perigeum og i apogeum, og så legge bildene over hverandre. Forskjellen blir da tydelig og målbar.

Noen supermåner faller sammen med andre hendelser, for eksempel en måneformørkelse eller en såkalt blå måne. Se også den blå månen.

Månefilusjonen nær horisonten

Den mest slående effekten ved måneoppgang handler ikke om avstand i det hele tatt. Månen nær horisonten ser mye større ut enn når den står høyt på himmelen, men fotografier viser at størrelsen er praktisk talt den samme. Dette er månefilusjonen: en persepsjonseffekt, ikke en fysisk endring. Faktisk er Månen ved horisonten litt lenger unna oss enn når den står høyt, fordi vi da er nesten en jordradius (omtrent 6 400 kilometer) nærmere den.

Forskerne er ikke helt enige om årsaken. En ofte omtalt idé er at hjernen sammenligner skiven med ting på bakken, som trær, bygninger og åser, og dermed oppfatter den som større. En annen handler om hvordan vi oppfatter avstanden til himmelhvelvingen. Illusjonen er gjerne sterkere når det er landemerker i sikte.

En enkel test: hold en liten mynt i armlengdes avstand og sammenlign den med Månen ved horisonten, og så igjen når Månen står høyt. Du vil se at størrelsen er den samme.

Slik nyter du en supermåne

Synet er mest imponerende ved måneoppgang, når illusjonen og en måne nær perigeum forsterker hverandre. Velg et sted med fri horisont og lite lysforurensning. Flere tips: slik ser du på himmelen.

En supermåne er en fin grunn til å se opp og huske på at himmellegemer beveger seg i ellipser, ikke i perfekte sirkler.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk