Himmelen – astronomi

Meteorsvermer: en kalender over stjerneskudd

Et stjerneskudd er en meteor: lysstripen som oppstår når et lite korn eller en liten stein av romstøv varmes opp og fordamper i jordatmosfæren. En meteorsverm oppstår når Jorden passerer gjennom et spor av rusk etter en komet eller en asteroide. De mest kjente er kvadrantidene (januar), lyridene (april), perseidene (august), orionidene (oktober), leonidene (november) og geminidene (desember).

Hva et stjerneskudd egentlig er

Stjerneskudd har ingenting med stjerner å gjøre. Stjerner er fjerne soler, mens lysstripen som glimter over himmelen er en meteor, et lysfenomen som oppstår når et lite stykke rommateriale kommer inn i jordatmosfæren i svært høy fart.

Tre lignende begreper blir ofte blandet sammen:

• En meteoroide er selve det lille legemet mens det fortsatt er i rommet, alt fra et støvkorn til en stor stein. De fleste som gir vanlige stjerneskudd, er omtrent på størrelse med et sandkorn.
• En meteor er lysstripen vi ser når meteoroiden treffer atmosfæren.
• En meteoritt er et stykke som overlever ferden og lander på jordoverflaten.

Meteoroider treffer atmosfæren med titalls kilometer i sekundet. NASA oppgir et område på omtrent 11 til 72 km/s. I slike hastigheter er gløden ikke vanlig forbrenning. Objektet presser sammen og varmer opp luften foran seg, og materialet i det selv fordamper og gløder. Dette skjer i rundt hundre kilometers høyde, langt over skyene.

Kometer som kilde

De fleste store svermene er knyttet til kometer. Når en komet nærmer seg Solen, fordamper isen og frigjør støv og små partikler. Disse blir værende langs kometens bane og sprer seg etter hvert til en strøm av rusk rundt hele banen.

Når Jorden på sin årlige ferd rundt Solen krysser en slik strøm, kommer partiklene inn i atmosfæren vår, og vi ser en meteorsverm. Derfor vender svermene tilbake omtrent på de samme datoene hvert år: Jorden når det samme punktet i banen sin til samme tid.

Ikke alle svermer kommer fra en komet. Geminidene er for eksempel knyttet til 3200 Phaethon, som er klassifisert som en asteroide. Kvadrantidene er også knyttet til et lite legeme som ikke er en typisk aktiv komet. Grensen mellom kometer og asteroider er mer uskarp enn man en gang trodde.

Radiant og maksimum

Hvis du følger banene til en svermes meteorer bakover, ser de ut til å stråle ut fra ett lite område på himmelen som kalles radianten. Dette er en perspektiveffekt: partiklene beveger seg langs nesten parallelle baner, på samme måte som jernbanespor ser ut til å møtes i det fjerne. Svermene er oppkalt etter stjernebildet som inneholder radianten: perseidene (Perseus), geminidene (Tvillingene), leonidene (Løven).

Du trenger ikke se rett mot radianten. Meteorer kan dukke opp hvor som helst på himmelen, og sporene deres er ofte lengre et stykke unna den.

Maksimum er tidspunktet da svermen er mest aktiv. Det beskrives ofte med ZHR (zenital timerate), det teoretiske antallet meteorer per time under en helt mørk himmel med radianten rett over hodet. I praksis ser du færre på grunn av lysforurensning, skyer, lav radiant og måneskinn. De nøyaktige datoene for maksimum flytter seg en dag eller så fra år til år, så sjekk en oppdatert kalender, for eksempel den som utgis av International Meteor Organization (IMO).

De viktigste svermene gjennom året

Datoene er omtrentlige for et typisk år:

• Kvadrantidene: tidlig i januar (rundt 3.–4. januar). Et kort, men intenst maksimum.
• Lyridene: rundt 22. april, knyttet til kometen Thatcher.
• Eta-akvaridene: rundt 5.–6. mai. Rusk fra Halleys komet; sees best fra sørlige breddegrader.
• Perseidene: rundt 12.–13. august. En av de mest populære svermene på den nordlige halvkule, med partikler fra kometen Swift-Tuttle. Se perseidene.
• Draconidene: rundt 8.–9. oktober, knyttet til kometen Giacobini-Zinner. Aktiviteten varierer mye fra år til år.
• Orionidene: rundt 21. oktober. Også fra Halleys komet; radianten ligger nær Orion.
• Tauridene: oktober til november. Langsomme meteorer som ofte inkluderer lyse ildkuler; knyttet til kometen Encke.
• Leonidene: rundt 17.–18. november, fra kometen Tempel-Tuttle. Noen år har de gitt ekte meteorstormer.
• Geminidene: rundt 13.–14. desember. Ofte årets rikeste sverm. Se geminidene.
• Ursidene: rundt 22. desember, knyttet til kometen Tuttle.

I tillegg finnes det sporadiske meteorer, som ikke hører til noen sverm. Selv en vanlig mørk natt kan du få øye på noen få i timen.

Tips for observasjon

• Finn mørket. Kom deg bort fra gatelys. Lysforurensning er det største hinderet.
• Sjekk Månen. En lys måne overstråler svake meteorer. Se på månefasene og velg om mulig en natt med tynn månesigd eller nymåne.
• Vær tålmodig. Øynene trenger omtrent 20–30 minutter for å tilpasse seg mørket. Unngå mobilskjermen, eller bruk en dempet rød modus.
• Len deg tilbake og se bredt. En liggestol eller et pledd er bedre enn å stå i en time. Du trenger ikke teleskop eller kikkert; de snevrer inn synsfeltet. Øynene dine er det beste verktøyet.
• Tenk på tidspunktet. Antallet meteorer stiger vanligvis etter midnatt, når din side av Jorden peker framover langs banen rundt Solen. Timene før daggry er ofte best.
• Kle deg varmt, selv om sommeren, og ta med en varm drikk.

Mer om forberedelser finner du i Slik ser du på himmelen. På en klar natt kan du til og med se Melkeveien som bakteppe for meteorene.

De fleste meteorer er stille og korte, et glimt som varer brøkdelen av et sekund. Av og til dukker det opp en ildkule (bolide), en meteor som er lysere enn Venus. Det alene er en fin grunn til å fortsette å se tålmodig opp mot himmelen.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk