Himmelen – astronomi

Kometer: iskalde reisende

En komet er et lite legeme av is, støv og stein som går i bane rundt Solen. Når den nærmer seg Solen, blir isen til gass og danner en lysende koma rundt kjernen, og sollys og solvind skyver materiale ut i en hale som alltid peker bort fra Solen.

Hva er en komet?

En komet er et lite legeme av frosne gasser, støv og stein. Folk kaller den ofte en «skitten snøball». Uttrykket er en forenkling, men det fanger ideen: kjernen er en blanding av is og mørkt støv. Langt fra Solen er en komet kald, mørk og nesten usynlig. Når den nærmer seg, våkner den til liv og kan bli et av de vakreste synene på himmelen.

Kjerne, koma og hale

En komet har tre hoveddeler.

Kjernen. Dette er den faste kjernen. Den er vanligvis fra noen hundre meter til noen titalls kilometer på tvers, bitte liten sammenlignet med planetene. Overflaten er veldig mørk og reflekterer bare en liten del av lyset som treffer den.

Koma. Når en komet nærmer seg Solen, gjør varmen noe av isen direkte om til gass. Denne prosessen kalles sublimasjon (en overgang fra fast stoff til gass uten å gå via væske). Gassen tar med seg støv og danner en enorm, uklar sky rundt kjernen. Komaen kan være mye større enn selve kjernen, noen ganger større enn en planet.

Hale. En komet har faktisk to haler, og de ser ofte ulike ut.

• Støvhalen er bred, svakt buet og gulaktig eller hvit, fordi støv reflekterer sollys. Lystrykket skyver partiklene bort, og de har en tendens til å følge etter langs kometens bane.
• Ionehalen (gasshalen) er tynn, rett og blåaktig. Den dannes når solstråling ioniserer gassen (river løs elektroner) og solvinden, en strøm av ladde partikler fra Solen, blåser den bort.

Et viktig faktum: Halen viser ikke hvilken retning kometen beveger seg i. Den peker alltid bort fra Solen. Etter at kometen har rundet Solen, beveger den seg derfor med halen foran seg. Haler kan strekke seg over millioner av kilometer, men inneholder ekstremt tynt materiale.

Hvor kommer kometene fra?

Ifølge dagens modeller er kometer rester fra det tidlige solsystemet, dannet for omtrent 4,6 milliarder år siden. De bevarer materiale fra denne tiden, og derfor studerer forskere dem med stor iver.

Vanligvis skiller man mellom to reservoarer:

• Kuiperbeltet er et område med iskalde legemer utenfor Neptuns bane, der også Pluto holder til. Mange korttidskometer, som går rundt Solen på under 200 år, kommer derfra. Tyngdekraften fra gasskjempene, særlig Jupiter, kan dytte dem mot det indre solsystemet, så historien til mange kometer henger sammen med dem.
• Oorts sky er et hypotetisk, svært fjernt kuleformet skall av iskalde legemer som antas å omgi solsystemet. Langtidskometer, med omløpstid fra hundrevis til tusenvis eller til og med millioner av år, antas å komme herfra.

Den mest kjente kometen er Halleys komet. Den vender tilbake omtrent hvert 76. år. Sist passerte den punktet nærmest Solen (perihel) i 1986, og neste gang ventes i 2061. Den er et eksempel på en periodisk komet der tilbakekomsten kan beregnes.

Kometer er vanligvis oppkalt etter oppdagerne eller etter det observasjonsprosjektet som fant dem, slik at navnet bevarer en beretning om hvordan hver enkelt ble oppdaget.

Et vitenskapelig høydepunkt: Rosetta-oppdraget

Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) sendte Rosetta-oppdraget til kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko. Romfartøyet ankom i 2014 og gikk i bane rundt kjernen i over to år, mens landeren Philae gjorde den første myke landingen på en komet. Dataene viste en kompleks form, ofte beskrevet som to lober som er satt sammen, og en overraskende mørk og variert overflate. Målinger av vann i komaen viste også et annet forhold mellom hydrogenisotoper enn i jordas hav, et viktig bidrag til debatten om hvor jordas vann kommer fra.

Kometer og meteorsvermer

Når en komet beveger seg, etterlater den et spor av bittesmå korn og steinbiter. Hvis jordas bane krysser et slikt spor, treffer partiklene atmosfæren vår i høy hastighet og brenner opp som meteorer. Slik oppstår meteorsvermer.

Eksempler:

• Perseidene i august kommer fra støv etter kometen Swift–Tuttle.
• Orionidene i oktober og Eta-Akvaridene i mai er knyttet til støv fra Halleys komet.

Det finnes unntak. Geminidene er knyttet til objektet Phaethon, som regnes som en asteroide og ikke en klassisk komet. Grensen mellom asteroider og kometer er ikke alltid skarp.

Slik observerer du en komet

De fleste kometer er svake og bare synlige i kikkert eller teleskop. Kometer som er lyssterke nok til å sees med det blotte øye, er sjeldne og ofte vanskelige å forutsi, fordi lysstyrken avhenger av sammensetningen og av hvordan kometen oppfører seg nær Solen. Prognoser for lysstyrke er derfor omtrentlige.

Noen nyttige tips:

1. Slå opp oppdatert informasjon om kometen hos observatorier og astronomisider, og sjekk hvor og når den er på himmelen.
2. Kom deg bort fra bylys. Lysforurensning reduserer synligheten av uklare objekter sterkt.
3. Gi øynene rundt 20 minutter på å venne seg til mørket.
4. Bruk kikkert hvis kometen er svak. Se hvordan du velger mellom kikkert og teleskop.
5. Kometer driver vanligvis sakte mot stjernene, så sammenlign posisjonen fra natt til natt. Avhengig av banen kan en komet bevege seg nær ekliptikken eller langt fra den.

For generelle råd om stjernekikking, se hvordan du ser på himmelen. Se aldri på Solen gjennom kikkert eller teleskop uten et ordentlig filter, selv om en komet er nær den.

Kort fortalt

En komet er et iskaldt legeme der kjernen danner en koma og haler når den nærmer seg Solen. Kometer er levninger fra solsystemets aller tidligste historie, og støvet de etterlater seg ser vi som stjerneskudd. Hver av dem er en liten tidskapsel.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk