Himmelen – astronomi

Venus: kvelds- og morgenstjernen

Den veldig sterke «stjernen» du ser etter solnedgang eller før soloppgang, er planeten Venus. Den lyser så sterkt fordi de tykke skyene reflekterer en stor andel av sollyset, og fordi den kommer relativt nær både Solen og Jorden. Kveldsstjernen og morgenstjernen er rett og slett den samme planeten, sett til ulike tider på døgnet.

Hvis du har lagt merke til et uvanlig sterkt lys lavt på himmelen like etter solnedgang eller før soloppgang, så var det mest sannsynlig Venus du så på. Den er den nest innerste planeten fra Solen, og etter Solen og Månen er den vanligvis det sterkeste lyset på himmelen vår. Her er hva vitenskapen forteller oss om den.

Hvorfor Venus er så sterk

Venus lager ikke noe eget lys. Den reflekterer sollys, og tre ting gjør at den blir så lyssterk.

For det første skyene. Planeten er omsluttet av et tett skylag med svovelsyre, som reflekterer omtrent 70 % av sollyset som treffer det. Jorden reflekterer omtrent 30 %. Forskere kaller denne evnen til å reflektere lys for albedo.

For det andre går den i bane nærmere Solen enn vi gjør, så den får mye mer sollys enn Jorden.

For det tredje kan den komme relativt nær oss. Når den er på sitt sterkeste, når Venus en tilsynelatende størrelsesklasse på omtrent −4,6. På denne skalaen betyr lavere tall sterkere lys, så Venus overstråler Sirius, den klareste stjernen på nattehimmelen, med god margin (Sirius).

Planeter lyser også ofte jevnere enn stjerner, som blinker. Det kan hjelpe deg å skille dem fra hverandre.

Kveldsstjerne og morgenstjerne: én planet

Venus går i bane innenfor Jordens bane, så sett fra oss beveger den seg aldri langt unna Solen. Den største vinkelavstanden fra Solen, kalt største elongasjon, er omtrent 47°. Derfor ser du den bare i skumringen: lavt i vest etter solnedgang, eller lavt i øst før soloppgang.

Når den vises på kveldshimmelen, kalles den kveldsstjernen. Når den vises før daggry, er den morgenstjernen. Det er den samme verdenen, som beveger seg rundt Solen og endrer posisjon i forhold til oss. Mønsteret av Jorden, Venus og Solen gjentar seg omtrent hver 584. dag. Eldgamle kulturer beskrev Venus på ulike måter, og i gresk tradisjon hadde de to opptredenene egne navn før man forsto at det var ett og samme objekt.

For å finne den selv, se Slik ser du på himmelen. Venus dukker av og til opp nær Månen eller andre planeter; se Planetparade for slike samlinger.

Tykk atmosfære og skenderen drivhuseffekt

Venus er bare litt mindre enn Jorden, men forholdene der er helt annerledes. Atmosfæren består av omtrent 96 % karbondioksid. Trykket ved overflaten er omtrent 90 ganger høyere enn på Jorden, sammenlignbart med å være rundt én kilometer ned i havene våre.

Denne tette karbondioksiden gir en kraftig drivhuseffekt: sollyset slipper inn, men varmen har store problemer med å slippe ut. Temperaturen ved overflaten er omtrent 465 °C, nok til å smelte bly. Venus er varmere enn Merkur (Merkur), selv om Merkur er nærmere Solen. Det er den varmeste planeten i solsystemet.

Siden synlig lys ikke kommer gjennom skyene, har overflaten blitt studert med radar. NASAs romsonde Magellan kartla det meste av den på denne måten på 1990-tallet, og ESAs Venus Express undersøkte atmosfæren og skyene. Nye oppdrag er under forberedelse, blant annet ESAs EnVision.

Venus roterer baklengs

Venus roterer veldig langsomt, og i motsatt retning av de fleste planeter. Sett ovenfra solsystemet roterer de fleste planetene mot klokken, mens Venus roterer med klokken. Én full rotasjon tar omtrent 243 jorddøgn, som er lengre enn Venus' år på omtrent 225 jorddøgn.

Derfor ville Solen, hvis du kunne se den gjennom skyene, gå opp i vest og ned i øst. En full dag-natt-syklus, fra én soloppgang til den neste, varer omtrent 117 jorddøgn. Hvorfor Venus roterer på denne måten, diskuteres fortsatt, og forskere ser på flere mulige forklaringer.

Dette er ikke det samme som «retrograd bevegelse» på himmelen vår, en tilsynelatende effekt der en planet en stund ser ut til å bevege seg bakover mot stjernene. Det forklares i Retrograd bevegelse, og den astrologiske tolkningen finner du i Venus retrograd.

Venus' faser

Akkurat som Månen har Venus faser, fra en tynn sigd til en nesten full skive. De oppstår fordi vi ser mer eller mindre av den solbelyste siden, avhengig av hvor Venus er i forhold til Solen og Jorden. Månefasene er beskrevet i Månefaser.

Når Venus er nær oss, ser den stor ut, men er en tynn sigd. Når den er på andre siden av Solen, ser den liten ut, men er nesten full. Du kan se dette med et lite teleskop, eller til og med med gode kikkerter (se Kikkert eller teleskop).

I 1610 observerte Galileo Galilei disse fasene gjennom teleskopet sitt. De passer ikke med en modell der alt går i bane rundt Jorden, og de ble et viktig argument for det solsentrerte bildet av solsystemet.

I astrologisk tradisjon forbindes Venus med skjønnhet, kjærlighet og verdier. Det er en kulturell tolkning, ikke en vitenskapelig påstand. Du kan lese mer i Venus i astrologien.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk