Himmelen – astronomi

Chiron og kentaurene: små verdener mellom planetene

Chiron (2060 Chiron) er et isete småobjekt på omtrent 200 km i diameter som går i bane rundt Solen mellom Saturn og Uranus, og bruker rundt 50 år på én runde. Det ble oppdaget i 1977 og var den første kjente kentauren, en klasse objekter med baner mellom Jupiter og Neptun som har trekk fra både asteroider og kometer.

Nevner du navnet Chiron, tenker mange på et symbol i et fødselshoroskop. Lenge før det er Chiron imidlertid et virkelig objekt i rommet: en liten verden av is og stein som stille går i bane rundt Solen i de ytre delene av solsystemet. Denne artikkelen holder seg til astronomi. For den tradisjonelle betydningen, se Chiron i astrologien.

Oppdagelsen av Chiron

Chiron ble oppdaget i 1977 av den amerikanske astronomen Charles Kowal, som lette etter svake objekter i bevegelse på fotografiske plater fra Palomar-observatoriet i California. Dette objektet fulgte en uvanlig bane, langt utenfor hovedbeltet av asteroider mellom Mars og Jupiter. Det fikk katalognummer 2060, så den fullstendige betegnelsen er 2060 Chiron.

Navnet kommer fra gresk mytologi, der Chiron var en vis kentaur som underviste helter. Dette valget la et mønster: objekter av denne typen blir nå oppkalt etter mytiske kentaurer.

Hvordan er banen?

Chiron går rundt Solen omtrent hvert 50. år. Banen er avlang og strekker seg mellom området ved Saturn og området ved Uranus. Når den er nærmest Solen (perihel), er den omtrent like langt ute som Saturn, og lengst unna er den nær Uranus' bane. Anslag setter diameteren til rundt 200 kilometer, så det er et lite objekt i solsystemet, ikke en planet.

Banedata for Chiron vedlikeholdes i NASA JPLs databaser over småobjekter.

Hva er kentaurer?

Kentaurer er småobjekter med baner som for det meste ligger mellom Jupiter og Neptun. Navnet spiller på de mytiske skapningene som er halvt menneske og halvt hest: disse objektene er litt av begge verdener. De ligner på asteroider i utseende og størrelse, men på kometer i sammensetning og oppførsel.

Hovedtrekk ved kentaurer:

• Ustabile baner. Tyngdekraften fra gasskjempene former stadig om banene deres. Beregninger tyder på at en typisk kentaurbane varer bare noen få millioner år, noe som er kort i astronomisk målestokk.
• Opprinnelse utenfor Neptun. De fleste antas å komme fra det fjerne Kuiperbeltet og den spredte skiven, og å ha blitt dyttet innover over tid.
• Mulig framtid. Noen kan bli kometer i Jupiter-familien, mens andre slynges helt ut av planetsystemet.
• Navn. Etter Chiron får nyoppdagede kentaurer navn etter mytiske kentaurer. Den nest oppdagede, Pholus (5145 Pholus), ble funnet i 1992.

Forskere beskriver ofte kentaurer som en overgangspopulasjon, en bro mellom de iskalde objektene i det ytre solsystemet og kometene vi ser nær Solen. Mer om kometer finner du i Kometer.

Mellom asteroide og komet

Chiron viser tydelig hvorfor grensen mellom de to kategoriene er uskarp. Den ble først klassifisert som en asteroide. I 1988 ble den lysere enn forventet, og i 1989 oppdaget observatører et tåkete hylster av gass og støv rundt den, en koma (skyen som omgir kjernen til en komet). Derfor har den en dobbel identitet: som komet står den oppført som 95P/Chiron.

På den avstanden fra Solen fordamper vannis ikke lett, så aktiviteten antas å drives av mer flyktige stoffer, som karbonmonoksid som slipper ut fra overflaten. Detaljene studeres fortsatt.

Observasjoner gjort da Chiron passerte foran fjerne stjerner (en okkultasjon, når et objekt for en kort stund skjuler lyset fra en stjerne) har antydet stråler eller ringer av materiale rundt den. Forskerne diskuterer fortsatt hvordan resultatene bør tolkes, og bildet er ikke avklart. Det er en fin påminnelse om at vitenskapen finpusser svarene sine i stedet for å haste mot visshet.

Chiron i astronomien og i tradisjonen

For astronomer skiller Chiron seg ut av tre grunner: den var den første kentauren som ble funnet, den viser overgangen fra asteroide til komet, og den hjelper oss å forstå hva som skjer med isete objekter når tyngdekraften fører dem mot det indre solsystemet.

Astrologi er et annet felt, en kulturell tradisjon. Der er Chiron en ganske ny skikkelse, innført etter oppdagelsen i 1977 og ofte knyttet til bildet av den «sårede healeren», en metafor for å reflektere over sårbarhet og lære av vanskelige øyeblikk. Dette er en symbolsk tolkning, ikke en vitenskapelig påstand: bevegelsen til et lite isete objekt forårsaker ikke hendelser i livene våre. Forskjellen mellom de to tilnærmingene forklares i Astronomi og astrologi.

Hvor Chiron befinner seg blant kjente verdener

For orientering: Saturn og Uranus er planetene hvis baner omslutter Chirons bane. Chiron er langt mindre og for lyssvak til å sees med det blotte øye eller vanlig kikkert; det krever store teleskoper og nøyaktige målinger. Derfor beregner apper som Astronativa posisjonen ut fra efemerider (tabeller med beregnede posisjoner) i stedet for å observere den direkte.

Chiron minner oss om at solsystemet ikke bare består av åtte planeter. Det er fullt av små verdener, og kentaurene er blant de mest fascinerende: alltid i bevegelse, på vandring mellom riker.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk