Himmelen – astronomi

Jorden som planet

Jorden er den tredje planeten fra Solen. Den roterer én gang på omtrent 24 timer og går rundt Solen på omtrent 365,25 dager. Aksen er tilted med rundt 23,4°, noe som gir oss årstidene og får himmelen til å se ulik ut fra forskjellige breddegrader.

Jorden i solsystemet

Jorden er den tredje planeten fra Solen og den største av de fire steinplanetene i det indre solsystemet. Gjennomsnittsavstanden til Solen er omtrent 150 millioner kilometer, en lengde som kalles den astronomiske enheten (AU), og som astronomer bruker som målestokk i solsystemet. Jordens middeldiameter er omtrent 12 740 kilometer. Så langt er den det eneste stedet vi med sikkerhet vet har liv.

Hvorfor er Jorden rund?

Tyngdekraften trekker materie mot et felles sentrum. I et legeme så massivt som en planet er dette trekket sterkt nok til å jevne ut store ujevnheter, slik at legemet får en nesten kuleformet form. Jorden er ikke en perfekt kule: fordi den roterer, er den litt flattrykt ved polene og buler ut ved ekvator. Forskjellen mellom diameteren ved ekvator og mellom polene er omtrent 43 kilometer, litt over 0,3 prosent. Den beste beskrivelsen er en avplattet sfæroide.

Døgn og år

Rotasjon

Jorden roterer rundt aksen sin fra vest mot øst. Derfor ser det ut til at Solen, Månen og stjernene står opp i øst og går ned i vest. I virkeligheten er det vi som beveger oss, ikke himmelen. Ved ekvator beveger overflaten seg med omtrent 1670 kilometer i timen, mens farten nær polene nærmer seg null.

Én full omdreining i forhold til de fjerne stjernene, et siderisk døgn, tar omtrent 23 timer og 56 minutter. Et soldøgn, fra én middag til den neste, er i gjennomsnitt 24 timer. Forskjellen på omtrent fire minutter oppstår fordi Jorden også beveger seg langs banen sin, og må rotere litt ekstra for at Solen skal komme tilbake til samme posisjon. Derfor står en gitt stjerne opp omtrent fire minutter tidligere hver natt, noe som blir til et helt døgn i løpet av et år. Slik skifter kveldsstjernene gjennom årstidene. Les mer om dette under siderisk tid.

Bane

Jorden går rundt Solen på omtrent 365,25 dager med en fart på rundt 30 kilometer i sekundet. Den ekstra kvarte dagen er grunnen til at vi legger til en skuddag hvert fjerde år. Banen er nesten sirkelrund, men svakt elliptisk: Jorden er nærmest Solen tidlig i januar (omtrent 147 millioner kilometer) og lengst unna tidlig i juli (omtrent 152 millioner kilometer).

Fra Jorden ser det ut til at Solen i løpet av året vandrer mot bakgrunnen av stjerner langs en bane som kalles ekliptikken, med omtrent én grad per dag.

Akseskråstilling og årstider

Jordens akse heller omtrent 23,4° i forhold til vinkelrett på baneplanet. Det er denne skråstillingen, ikke avstanden til Solen, som gir årstidene. Beviset er at den nordlige halvkulen har sommer når Jorden er nær sitt fjerneste punkt fra Solen.

Når den nordlige halvkulen heller mot Solen, treffer sollyset mer direkte og dagene er lengre, så der er det sommer. Samtidig heller den sørlige halvkulen bort og har vinter. Et halvt år senere bytter rollene plass. Øyeblikkene med størst helning er solvervene, og når ingen av halvkulene heller mot Solen, har vi jevndøgn. Vil du lese mer om årets rytme, se Årstidene.

Retningen på skråstillingen er ikke fast for alltid. Som en snurrende topp tegner Jordens akse sakte en kjegle og peker mot ulike deler av himmelen, og fullfører én syklus på omtrent 26 000 år. Dette kalles presesjon. På grunn av den har dagens Polarstjerne ikke alltid vært, og vil ikke alltid være, stjernen nærmest himmelpolen.

Himmelen fra ulike breddegrader

Breddegraden din avgjør hvilke stjerner du ser og hvordan de beveger seg. Høyden på himmelpolen over horisonten din er lik breddegraden din.

• Ved Nordpolen står himmelpolen rett over hodet, med Polarstjernen svært nær. Stjernene sirkler parallelt med horisonten, og ingen går opp eller ned. Solen holder seg over horisonten i omtrent et halvt år, og deretter under den.
• På midlere nordlige breddegrader (for eksempel Bulgaria, rundt 42 til 44° N) står Polarstjernen omtrent 42 til 44° over nordhorisonten. Stjerner nær polen er sirkumpolare: de går aldri ned. Andre går opp og ned på skrå.
• Ved ekvator ligger begge himmelpolene på horisonten. Stjernene går opp og ned nesten vertikalt, og i løpet av et år er nesten hele himmelen på begge halvkuler synlig. Dag og natt er omtrent like lange hele året.
• På den sørlige halvkulen er ikke Polarstjernen synlig, men du kan se objekter som Sørkorset, som er utenfor rekkevidde fra nordlige breddegrader.

Samme geometri gjelder for Solen. Ved middagstid er høyden omtrent 90° minus breddegraden din pluss Solens deklinasjon (opptil omtrent ±23,4°). Derfor kan Solen bare stå rett over hodet mellom vendekretsene, og derfor finnes det utenfor polarsirklene, nær 66,6° bredde, dager med midnattssol og mørketid.

Kort oppsummert

Rotasjonen gir oss dag og natt og himmelens tilsynelatende bevegelse. Banen gir oss året og skiftende stjernebilder. Skråstillingen gir oss årstidene og varierende dagslengde. Hvor vi står, avgjør hvilken del av denne himmelen vi kan se. Når du forstår disse tre bevegelsene, slutter himmelen å være et mysterium og blir et kart du kan lese.

Posisjonene i Astronativa er astronomisk nøyaktige. Tolkningen er til inspirasjon. · Ordliste · Vilkår · Personvern · Takk